Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

«Nypoteter på grått marked»

Beograd 17. mai: 54. bombedag. En grå regndag ingen kan glede seg over. På grønnsaksmarkedet årets nye poteter, jordbær og moreller. Men den forventningsfulle atmosfæren er borte.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De fleste går og ser på mer enn de handler. Mange ber om å få prisen litt ned. Men det er ikke den rituelle pruttingen.

For to år siden hadde over halvparten av landets befolkning inntekter omkring eller like under eksistensminimum. Bombingen har ikke gjort saken bedre. Selv ti øre er blitt penger for noen. Søppelcontainere har for lenge siden fått navn Pensjonistenes Hotell Intercontainer.

Det går stort sett i stearinlys og lommelykter. Noen sigøynerbarn leker bombing i en bakgård. Dem er det ingen som synes synd på og lager intervjuer med. Her som ellers i verden. Det ikke-eksisterende folk. Også i Kosovo.

På veien hjem treffer jeg to kolleger. Med poser i hendene står vi og diskuterer.

Slutt på fire dagers kontinuerlig bombing av Pristina. Men bombene faller rikelig andre steder i landet. Også noen nye som utvikler varme inntil to tusen Celsius-grader. Bare testing eller begynnelsen på kontinuerlig bruk?

Regimets økonomiske politikk har satt landet femten år tilbake. Bombingen har tilføyd minst ti år. Og NATO bomber videre. Min generasjon kan stryke det normale livet bort fra dagsordenen.

I 1989 søkte den daværende jugoslaviske statsministeren fire milliarder dollar i lån for omforming av landet til markedsøkonomi. Det fikk han ikke. Så kom krigen. Billige forhåndsløsninger har aldri vært populære i Vesten.

Forskningen var døende i mange år. Omkring en tredjedel av Serbias forskere har forlatt landet de siste ti år, mest yngre. Budsjettet for forskning var i fjor bare nok til å dekke lønnsutgifter. Alt annet måtte vi skaffe selv. Nå har bombingen rasert resten. Ministeren bebuder nye prioriteringer, omstrukturering, privatisering, nytte i sentrum. Det blir ikke mye som overlever.

Men ingen fare med at vi blir uten strøm. NATO forsyner oss med utbrent uran, så vi blir radioaktive nok til å lyse selv. Når skoene begynner å likne akvarium, går vi. Gatene er nesten tomme.

En flott Mercedes kjører opp på fortauet midt i fotgjengerovergangen. Jeg ser på hvordan de inni den ser ut - bodybuilding, kortklipt hår, en falsk blondine - og gir opp å protestere.

Bøller ovenfra, bøller nedenfra. I avisa leser jeg at den nye kommandanten for UCK er Agim Ceku, tidligere offiser i den jugoslaviske armeen, kroatisk general, mannen bak fordrivelsen av serbere fra Krajina.

Trøttheten seirer i dag. Barna orker ikke en gang vanlig søskenkrangel. Selv dagboka er en anstrengelse. Til slutt ringes det for å høre hvor de enkelte skal overnatte. Vi er indre flyktninger. Flyalarmen avslutter dagen. Alt som vanlig.