Nytt demokrati?

En rekke EU-land skal holde folkeavstemninger om unionens nye grunnlov. Er et nytt demokrati i emning?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET GÅR ET spøkelse over Europa. Det året vi kan feire 100-årsjubileum for den første landsomfattende folkeavstemning i Norden, krever folk i land etter land avstemninger om forholdet til EU. Det er en formidabel utfordring til landenes politiske lederskap. I løpet av de hundre åra er folkeavstemningene gått fra å være et redskap til å mobilisere lydige velgere til å bli et redskap for de ulydige. Det var 184 velgere som opponerte mot unionsoppløsningen, og som Hans Fredrik Dahl har vist - det trengtes stort mot for å trosse den kompakte majoritet i 1905. Slik er det ikke i dag: Folkeavstemninger er blitt et farlig våpen i grasrotas hender.

NÅ SKJELVER f.eks. Europas ledere og byråkratene i Brussel. Spanierne startet tidligere i vinter, og ga et signal om at entusiasmen for det som skal komme i EU er begrenset. I slutten av mai skal franskmenn til pers, og det som lenge har vært regnet som en walk over for president Jacques Chirac, kan ende i et nei. Det siste er nå at selv Nederland har en EU-opposisjon i farlig framgang foran avstemningen. Seinere skal briter, dansker og kanskje svensker gi sitt syn til kjenne. Men Tony Blair er visst kommet i tvil om det er noen vits hvis det blir nei i Frankrike.

DET ER NÆRLIGGENDE å spørre hvorfor denne farsotten er oppstått nå. Norge var jo lenge det eneste landet som ønsket å avgjøre sitt forhold til EU gjennom en folkeavstemning. Det ble fastlagt allerede første gang medlemskapsspørsmålet ble luftet, i 1962, da et enstemmig storting bestemte det. Ingen av de opprinnelige EU-medlemmene hadde valgt denne metoden for å gå inn i Fellesmarkedet. Men den norske måten smittet, og både Danmark og Storbritannia sa ja til medlemskap gjennom en folkeavstemning. Seinere gikk Finland og Sverige inn i unionen på samme vis. Det virker som det er vanskelig å komme utenom veien om folket når ideen først er lansert.

MEN DET ER LIKEVEL andre forhold som må forklare referendumets nye sterke stilling i Europa. EU er i seg selv en demokratisk utfordring, de som ivrer for folkeavstemninger hevder at det kan bidra til en ny identitet i Europa når EUs velgere blir bedt om å diskutere Europa samtidig. Slik tas sosialfilosofen Jürgen Habermas\' ideer om et europeisk sivilsamfunn på alvor. Det går også an å se på folkeavstemningene som et svar på utviklingen i det politiske systemet i de etablerte demokratiene i Europa. Som vår egen maktutredning har vist, forvitrer industrisamfunnets politiske institusjoner: Partiene skranter, og det folkelige engasjement tørker opp. Samtidig tas mye av politikken ut av de demokratiske beslutningsorganene og overtas av marked og rettssystem. Retorikken for folkeavstemninger bygger opp under forestillinger om et nytt demokrati, og får fornyet kraft som en alternativ kanal for velgerinnflytelse.

BAK DET HELE ligger kommunikasjons- og utdanningsrevolusjonen som har endret politikkens forutsetninger. Høyere utdanningsnivå har gjort velgerne mer selvstendige med evne til å oppsøke informasjon på egen hånd. På mange måter skjer det en kvalitetsheving når det gjelder politisk bevissthet. Likevel er det selvsagt et stort spørsmål hva velgerne egentlig svarer på når de sier ja eller nei i en folkeavstemning. Det fortelles at 13 av de 184 som gikk imot opphevelse av unionen i 1905 var samer som ikke behersket godt norsk og som trodde at «nei» var «nei til fortsatt union» og ikke «nei til den oppløsning av unionen som var funnet sted». En folkeavstemning gir nok svar på spørsmål som ikke er stilt, og etterlater et krav til den politiske eliten om tolking. Når Europas folk nå samler seg til folkeavstemninger, er det mindre EU-grunnlovens prinsipper enn forholdet til det ukjente unionen står overfor, som er utslagsgivende. Her skal slaviske folk med en fremmed kultur og svært vanskelige språk, ja, til og med asiatiske tyrkere, inn i fellesskapet. Det er lett å si nei i en slik situasjon.

STATSVITEREN Tor Bjørklund er vår fremste ekspert på folkeavstemninger og har nylig utgitt ei bok «Hundre år med folkeavstemninger». Han viser hvordan avstemninger gjennom hundre års selvstendighet er innvevd i taktikk mer en prinsipper. De er påberopt som et demokratisk grep når de ga håp om et ønsket resultat, og avvist som populistisk og udemokratisk når det passet. Slik har det vært både i sprit- og språkspørsmål, de vanligste temaene i norske avstemninger. Men han viser også at folket ved urnene i valget mellom et «ja» eller et «nei» er uberegnelige. Det er nok slik at det er lettere å få det som det er enn å få endring gjennom en folkeavstemning. Hadde Olof Palme i 1950-åra fulgt folkets votum om høyrekjøring, hadde i hvert fall svenskene fortsatt kjørt på venstre side.