Nytt grunnsyn

Peter Ruzicka ble første offer for kjønnskvotering i styrene. Eller?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Maktkampen i Orkla får stadig nye dimensjoner. Jeg tenker ikke på storaksjonær Stein Erik Hagens beskyldning om brudd på det kristne grunnsyn. Han mente folk som sådde tvil om hans gamle venn Peter Ruzickas integritet manglet respekt for menneskeverdet. Det er dog godt å vite at slikt gjør man ikke i norsk næringsliv, og at ufine tilløp til baksnakking og skittkasting blir slått hardt ned på.

Nei, jeg tenker på den hittil ukjente kvinnedimensjonen. Næringslivsledere har i månedsvis påpekt det for dem åpenbart urimelige at kjønnskvotering vil føre til at dyktige menn må vike plassen for dyktige kvinner. Etter styrevalget i Orkla kan de lene seg tilbake og si: Hva var det vi sa?

I Orkla ble det virkelig satt på spissen. Her sto slaget mellom Hagens tidligere høyrehånd, Peter Ruzicka, og den gamle styretraveren, Kjell Almskog. En av dem måtte ut, for at Orkla skulle innfri kvinnekvoten på 40 prosent. Riktignok var det enkelte som mente at det handlet mer om maktkamp enn kvinnekamp. Det var til og med dem som i ukristelige ordelag mumlet om at Ruzicka hadde vært Hagens bryllupsgjest, som om det hadde noe med saken å gjøre. Og da Ruzicka til slutt måtte gå, hevdet noen - igjen på sikkert helt usaklig og ukristelig grunnlag - at det var ledd i et forsøk på å demme opp for Hagens innflytelse i Orkla.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da var det enklere å spille kvinnekortet. Hagen beklaget at Ruzicka ikke fikk styreplass. Det var ikke det at han hadde noe imot Almskog, og hvis det ikke hadde vært for kvinnekvoten, ville han gått inn for at begge mennene fikk plass. Med andre ord, denne Birgitta Stymne Göransson, en teletopp importert fra Sverige, ble ikke valgt på grunn av sine kvalifikasjoner, men fordi hun hadde riktig kjønn.

Den insinuasjonen ble ukritisk gjengitt i avisreportasjer om styrevalget uten noen forsøk på å sjekke kvinnens bakgrunn og kompetanse. Orklas storaksjonær bidro dermed pussig nok til å så tvil om styrets troverdighet ved å nedvurdere en av medlemmene i all offentlighet.

Det strider neppe mot grunnsynet i deler av næringslivet, og det vil skje igjen. Unge kvinner i næringslivet har vært blant de argeste motstandere av kvoteringsloven - ikke først og fremst av hensyn til eiernes styringsrett, men fordi de frykter å få kvoteringsstempelet i panna. Og det skjedde temmelig forutsigbart ved første korsvei.

Nå vil noen si at Orkla-valget nettopp oppfyller lovens intensjon ved å utfordre etablerte maktkonstellasjoner og erstatte likhet med mangfold. Men det er ikke den slags mangfold næringslivet sikter til i sine festtaler. Ikke når det går på bekostning av makt.

Og det er den første smertefulle lærdommen av kjønnskvotering i praksis. Den gjør det tøffere for enkelte å drive maktkamp.