Nytt Norsk Jernverk?

Tiden har løpt fra ideen om én kunnskapsbase og én leverandør til alle norske skoler.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Debatten om tilbudet til norske skoler har i for stor grad dreid seg om troen på én monolittisk organisasjon og ett tilbud. Det er en gal idé. En slik tilnærming vil lett resultere i et nytt Norsk Jernverk, det vil si en dyr og ineffektiv løsning. Tiden har løpt fra ideen om én base og én leverandør til alle norske skoler. Det vi trenger er en bred og fleksibel løsning som gir skolene mulighet til å velge mellom flere gode og gjerne offentlig godkjente kunnskapsbaser. Det vil åpne for mangfold, kreativitet og utvikling av både skole, IKT- og kunnskapsnæring.

Utfordringer

Overgangen fra papirleksikonet til Internett har funnet sted. Nasjonen står overfor de samme utfordringer som ved etableringen av våre universiteter og forlag. Kunnskapsbasene handler også om nasjonsbygging. Det dreier seg om å ivareta det norske språk, og om å posisjonere Norge i det internasjonale kunnskapssamfunnet. Verdens kunnskapssøkende ungdom må få oppleve at de norske basene er like gode som de beste i andre land. Norske elever må kjenne seg igjen. De må kjenne igjen sitt språk, og de må oppleve at basene gir dem identitet og tilhørighet i en global verden.

Skolen har for lenge stått stille både pedagogisk og teknologisk. Skolen er fortsatt papirbasert. Den norske skolen er blant de dyreste pr. elev samtidig som den ikke er ledende og dermed ikke leverer det vi kan kreve. Behovet for fornyelse er åpenbar. De skolene som har klart å integrere IKT i undervisningen, leverer nå gode resultater.

Gratis

Gratistjenestene på Internett leder lett til den tro at kunnskapsbasene også kan bli gratis. I dag har vi et kommersielt marked for skolebøker og skolebygg. Ingen venter at entreprenørene skal sette opp skolebygningene gratis. Skolene må fremskaffe eller tildeles penger til å kjøpe bredbånd og produkter og tjenester fra kunnskapsbasene.

Det er statens oppgave å utvikle infrastrukturen og gjøre den tilgjengelig for et marked. Det betyr bevilgninger til digitalisering av historiske data og kilder, Nasjonalbiblioteket, NRKs programarkiv, kartdata og kunnskapsbaser ved universitetene. Det vil igjen gi nye inntektsmuligheter for disse institusjonene.

Skolen er på sakte vei mot bredbånd. Ifølge statsråd Clemet er bare hver tiende skole knyttet til slike nett. Regjeringen vil gi lærerne IKT-utdanning, og det bør være både et programtilbud og et innholdstilbud.

Bredbåndsskolen lar seg ikke realisere uten et bredt tilbud av kunnskapsbaser. Bredbåndsskolen åpner for nye visjoner på elevenes og nasjonens vegne og for effektivisering av undervisningen. Fremtidens bredbåndsskole kan kombineres med ny pedagogikk og nye læringsformer med interaktivitet mellom elev og lærer, og mellom elev og kunnskapsbasen.

Eksempel

Geografitimen kan være et godt eksempel. Kartene er gjennomgående foreldet i norske skoler. I fremtidens skole kan det bli mulig å kjøpe en geografitime om Malaysia online og med TV-kvalitet fra en kunnskapsbase i Malaysia. Elevene kan stille spørsmål til læreren i Malaysia og få svar direkte. Norske kunnskapsbaser kan selge kunnskap om norsk geografi, IT, Nora og Gro til skoler internasjonalt. Og vår mangel på matematikklærere kan avhjelpes noe ved slik læring.

Den norske stats klassiske rolle er forhandlerrollen. Staten sitter på den andre siden av bordet og fordeler ressurser, gjerne naturressurser. Kunnskapsbasene kan bare realiseres innenfor rammene av en moderne stat med staten som medspiller og tilrettelegger. Staten må være innovatør, spille sammen med privat sektor og legge til rette for samspill mellom skolen og ikke-statlige aktører. Det er statens rolle i kunnskapssamfunnet.

Den private Handelshøyskolen BI har klart å etablere et av de beste miljøene i Norge for økonomisk historie. Det beviser at det er mulig og riktig å tenke nytt, og det er den store utfordringen ved overgang fra papir- til bredbåndsbasert undervisning.