Nytt norsk nettverk

Verden rundt oss består ikke lenger av venner og fiender. Nå handler det om nettverk og interessepolitikk, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Historien er som en dønning: Stor, tung og treg – men med utrolig kraft. Dens rolige rulling skjuler spente muskler og endret dynamikk. Fordi sivilisasjonens strukturer endrer seg så langsomt, er det lett å overse det som foregår foran øynene på oss. Vi tror historie må være dramatiske hendelser som Berlinmurens fall eller angrepet mot World Trade Center. Men nettopp nå foregår et avgjørende skifte i historiens tyngdepunkt, fra USA og Europa mot Asia. Samtidig skjer endringer i Norges nærområder som krever en annerledes utenrikspolitikk.

DEN KALDE KRIGEN var farlig, men enkel å forstå. Verden kunne deles i venner og fiender og det var lett å skjønne hvem som var hva. Nå er situasjonen – særlig i Nordområdene – dramatisk endret. Det enkle må vike for det komplekse. Norge må bygge partnerskap med alle land i regionen, dvs. skape fellesnevnere med nabostatene på en lang rekke områder. I det ligger en betydelig utvidelse av Norges politiske arsenal. Diplomati og militært nærvær må gå sammen med utvikling av felles næringsinteresser, forskning, infrastruktur og i særlig grad et troverdig forvaltningsregime når det gjelder ressurser og miljø. I sentrum står Nordkalottens særegne triangel: Petroleum, proteiner (fisk) og klimapolitikk.

NORDOMRÅDENE HAR høy prioritet i den rød-grønne regjeringen og dette avspeiles i utenriksminister Jonas Gahr Støres reisende og pedagogiske diplomati. Støre legger stor vekt på å forklare Norges interesser i en lang rekke offentlige sammenhenger, men pleier også den personlige og uformelle kontakten med flere av Europas utenriksministre. Ved å se på dette mønstret er det klart at fire land oppfattes som særlig viktige for Norge. Det er Sverige, Tyskland, Russland og USA. Samtidig er forbindelsene til Finland under utvikling og Norge har allerede undertegnet en avtale om sikkerhetspolitisk samarbeid med Island.

DET NYE FORHOLDET til Sverige er spesielt interessant. Historisk har relasjonene over Kjølen hatt klare nevrotiske trekk. Det har vekslet mellom sterk tiltrekning, ren fornuftstenkning og hissige oppgjør. Storslagne forsøk på å binde sammen den norske råvareøkonomien med den avanserte svenske industribasen, har alltid endt i katastrofe. Stikkord er Volvo og Telia. Avtalen om eierskap i Aker, der Wallenberg- sfæren og den norske staten har gått inn som betydelige aksjonærer, er et viktig politisk brudd med dette mønstret. Om det også er god økonomi, er mer tvilsomt.

PÅ POLITISK NIVÅ skimter vi her den tette og personlige forbindelsen mellom Jonas Gahr Støre og den svenske utenriksministeren Carl Bildt. Dagen etter at han var utnevnt til utenriksminister, spiste Bildt middag med Støre. Før Aker-avtalen ble inngått, var en topptung svensk delegasjon Støres gjester i Nord-Norge for å se på potensialet i næringsutviklingen i regionen. Etter møtet ble det undertegnet et referansedokument hvor det heter at de to lands myndigheter vil videreutvikle samarbeidet når det gjelder næringsutvikling, utdannelse, forskning og infrastruktur. Dette er typisk for hvordan nærings- og sikkerhetspolitikk nå skal flettes sammen.

SAMTIDIG HAR Jonas Gahr Støre etablert det han kaller en "spesiell utenrikspolitisk dialog" med sin tyske kollega Frank Walter Steinmeier. Han var gjest på Melkøya utenfor Hammerfest i fjor, og kommer tilbake til Nord-Norge i august i år. I forholdet til Tyskland dreier det seg i særlig grad om energiforsyning, men også om klima og miljø. Norge er i dag Tysklands nest største gassleverandør og vil være like stor som Russland i 2012. Forholdet til Russland er i seg selv en norsk-tysk fellesinteresse. Begge land fører nå en pragmatisk, respektfull og langsiktig politikk overfor naboen i øst der spisse kanter får mykere former. Man behøver ikke sonar for å fange opp at denne tilnærmingen er viktigere enn å markere seg hardt i forhold til den negative utviklingen av menneskerettighetene i Russland.

NATO-MEDLEMSKAPET er fredet i regjeringens politisk hoveddokument, og relasjonen til USA oppfattes som så grunnleggende for norsk sikkerhet at den er hevet over Bush-regimets politiske barbari. Problemet er heller omvendt: Det er USAs interesse for Norge som er på retur. Et godt forhold til energigiganten Russland kommer først. I sum betyr dette at Norges posisjon er blitt mer kompleks. Derfor må alle fingrene på klaveret.