Nytt studentopprør?

Da forslaget om studiegebyrer kom tidlig i november, var det nok. Tysklands studenter har lenge tatt til takke med å måtte overnatte ved inngangen til auditoriene for å få plass på forelesningene, med å jobbe tre av ukas dager, med bare å få glimt av «sin» veileder i løpet av studietida. For selv om universitetene i Tyskland er mer enn sprengt, har studiet vært en trygg havn for arbeidsløse og et håp om jobb i framtida. Nå er det slutt - foreløpig.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Både studenter og politikere er imidlertid klar over at penger til sjuende og sist ikke utgjør løsningen på det Die Zeit kaller «sannhetens time for Tyskland». Krisen har bare kommet til syne med de innstramninger Tyskland har gjennomført i offentlig sektor. «Europas lokomotiv» står like hjelpeløst overfor den virkelighet den internasjonale kapitalismen har skapt, som ethvert annet land: Kapitalen kan ikke underlegges skatt, da går bare investeringene til steder som gir mer profitt. Derfor skjæres utgiftene ned, og studentene trues med å måtte betale gebyr for å få utdannelse, som i Storbritannia, Amerika og Australia.

  • Den utdannelsen de tilbys, med eller uten gebyrer, svarer bare ikke til noen forventninger, heller ikke til de idealer som ligger til grunn for universitetssystemet. Lærebøker er umulige å få tak i, professorene er mer interessert i forskning enn undervisning, og om de for Aleksander von Humboldt skulle være som en slags visdomsmestere for en håndfull disipler, står de nå overfor forelesningssaler med tusenvis av tilhørere.
  • Opprinnelig var universitetet en dannelsesinstitusjon for eliten, nå er det blitt en del av flertallets nødvendige utdannelse. Samtidig sitter det fast i arven fra en fortid da staten ønsket all makt og styring. Lærdommens oaser er blitt overdimensjonerte, byråkratiske yrkesskoler, tungrodde pølsefabrikker, som professor Thomas Hylland Eriksen har kalt våre egne universiteter. I stedet for å gi en generell kompetanse og fordypning i akademiske emner, forventes universitetene i Tyskland som i Norge mer og mer å gi yrkesrettet utdannelse.
  • Studentene selv er ikke uten skyld i dette. Et av kravene fra de tyske studentene er at utdannelse skal være en demokratisk rettighet, da kan man ikke vente annet enn at mange søker seg dit. Det stramme arbeidsmarkedet fører til at de, i motsetning til deres fedre og mødre for 30 år siden, i første rekke er opptatt av å få en matnyttig utdannelse, også på universitetet.
  • Men samtidig er studentene de første til å reagere. Fra Århus kjenner vi opprøret som munnet ut i tidsskriftet Faklen. Studentene bak det ønsket å fastholde dannelsesidealet, og protesterte mot pølsefabrikken. Derfor forlanger de også at professorenes pedagogiske evner skal telle med ved ansettelse. I Tyskland snakker man om at det, som i Amerika, skal innføres konkurranse mellom foreleserne, slik at lønnen avhenger av om studentene gjør det godt.
  • Både Der Spiegel og Die Zeit hevder at den virkelige medisinen består i å frigjøre universitetene fra statens administrative grep. Mindre enheter bør erstatte de store mastodontene. Og Der Spiegel påpeker et viktig moment når det gjelder mange av dagens studenter: Opplevelsen av å komme for seint til festen, av at det i grunnen ikke er plass til dem i samfunnet, har ikke avfødt fortvilelse, men danner utgangspunkt for «lappeteppe-biografier»: De færreste studerer etter det gamle, rettlinjete mønsteret. De vet at andre erfaringer gir større kompetanse i den flytende verden som er vår. Dette er én av grunnene til overbefolkningen ved universitetene. Det er også én av grunnene til at opprøret ikke er ideologisk, men praktisk rettet. Man vil ikke ha mer undervisning i Marx, som for 30 år siden, men større smidighet.
  • Her til lands er det nok en del sutring ved universitetene, men et opprør som det tyske synes fjernt. Det betyr ikke at studentstreikene i Tyskland ikke angår oss. De setter søkelys på problemer som bare vil vokse i framtida: Hvordan skal vi beholde en akademisk kultur når selv universitetet blir allmenndannelse? Hvordan skal vi organisere undervisningssystemet slik at det passer til en moderne, omskiftelig verden? Og endelig: Hvor skal de ideer som kan løse framtidas problemer oppstå, dersom universitetene svinebindes til en markedsøkonomisk nyttetenkning på den ene siden, og til et statlig byråkrati på den andre?