Nyttårs- forsett

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er like godt å erklære i full offentlighet at jeg ikke har noen nyttårsforsetter. Det blir for krevende å følge dem opp. De vil bare legge seg på toppen av de krav omgivelsene stiller til meg, bidra til utmattelse og sykefravær. Hvis jeg for eksempel ved midnattstider, idet jeg følger en ulovlig nyttårsrakett på nattehimmelen med sløret blikk, mumler til meg selv at jeg skal spise mindre feit mat, drikke mindre alkohol, trene mer, jobbe mer systematisk, være snillere med mine medmennesker, mer oppmerksom mot mine kolleger, så vil jeg ikke klare det. Jeg spiser allerede nøtter og salater så det holder. Jeg kan knapt redusere mitt alkoholforbruk uten at det får betydelige sosiale konsekvenser. Røyking har jeg slutta med for lengst og ennå oppfattes jeg som en passe slank herre i min beste alder, dessuten er jeg altfor snill og ettergivende. Det er ikke plass til forbedringer, rett og slett. Og dessuten; veien til helvete er brulagt med gode forsetter.

Så hva gjør jeg da? Jeg registrerer. Jeg fører dagbok over mitt liv og mitt levnet. Ikke i pinligste detalj. Men på noen områder. I min syvende sans noterer jeg tilbakelagte kilometer på ski, hvilke bøker jeg har lest og sånn omtrent hvor store vinmengder som ble konsumert der og da. Så kan jeg ved årets slutt konstatere om det har skjedd endringer, trendbrudd, en dramatisk utvikling i en eller annen retning, sammenholde dette med generelle rammevilkår for mitt liv og se om jeg kan finne et mønster.

Jeg skuer altså tilbake for å se kursretningen på mitt liv. Og den har akkurat i kveld ved midnattstider samme kurve som den forbudte nyttårsraketten. Den stiger raskt og potent, den eksploderer fargesprakende over egnen som et bredt glis, men mister høyde, innhentes av tyngdekraften og synker ubønnhørlig mot avgrunnen.

Før jeg atter stiger opp på årets andre dag, for igjen å dømme levende og døde, her på ledersidene.