Nyttårstalen -  et utkast

Her er Carl-Erik Grimstads forslag til nyttårstale for kong Harald.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Kjære alle sammen.
Jeg har valgt å begynne min nyttårstale ved inngangen til 1999 på en annen måte enn tidligere. Jeg kommer til å bruke de første av mine tilmålte minutter til å gi uttrykk for tanker som personlig har opptatt meg, sågar også til dels plaget meg i året som gikk. Det dreier seg om nasjonen Norge   først og fremst i tilknytning til den oppgave jeg er tildelt som landets konge.

1998 har for meg på mange måter vært det dronning Elizabeth har kalt et annus horribilis. Inntrykket som i noen grad er i ferd med å feste seg er at mitt valgspråk «Alt for Norge» like gjerne kan tolkes som et «Alt for Kongehuset»   at kongefamiliens personlige vilkår, bolig og fritid er det som har høyest prioritet for meg og min familie.

En slik oppfatning er for meg en tragisk feiltolkning av bakgrunnen for en pågående debatt om kongehuset, men den er først og fremst til skade for et land som har solid tradisjon for å hegne om sine symboler når vinden blåser som verst. Som monark i et stolt land tør jeg ikke være mindre stolt av min egen rolle enn at jeg lover å gjøre alt for å bidra til at dette landets viktigste symbolfunksjon opprettholder sin troverdighet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I klartekst betyr dette at jeg har vært nødt til kritisk å gå igjennom en rekke sider ved det norske monarkiet slik det fremstår i dag. Dypest sett dreier disse spørsmålene seg om konstitusjonelle forhold og i en slik situasjon har jeg én, og bare én samtalepartner   statsministeren. Det har derfor vært naturlig for meg å føre lange og inngående samtaler med ham for å forme og omforme kongerollen i det norske folks bilde. Dette har ikke vært en enkelt prosess, kanskje først og fremst fordi enhver monark har grunn til å tvile på at de rådene han eller hun blir gitt, ikke er uttrykk for servile holdninger hos avsenderen. På mange måter er jeg, i min lederrolle, mer sårbar for ja-mennesker enn andre. Jeg har ønsket meg ærlige råd, en ærlighet som først og fremst dreier seg om å trekke frem sider ved monarkiet som kan være vanskelig for meg personlig å takle.

Det er grenser for hvilke krav jeg skal kunne stille til min egen stab i en slik situasjon. Den består i stor grad av personer med forsvarsbakgrunn og har også vært trofast så lenge i mitt virke at det kan være grunn til å tvile på deres dømmekraft. Dessuten skal de, også etter å ha konfrontert meg med personlige egenskaper som kan være til skade for monarkiet, fortsatt være i min daglige tjeneste. Denne funksjonen var historisk sett ivaretatt av hoffnarren, men jeg er redd institusjonen beklageligvis har overlevd seg selv.

I mine samtaler med statsministeren har han latt meg ta del i sin oppriktige mening om alle sider ved de sakene som presse og kringkasting har fokusert på i året som gikk og som har vært særlig sårende og vanskelige for meg. Hans første råd har vært ikke å se på disse sakene som overreaksjoner fra kritisk innstilte journalister, men som uttrykk for en folkemening som er i endring. Dette er en oppfatning jeg i dag deler.

På bakgrunn av mine samtaler med statsministeren er jeg blitt mer ydmyk og jeg er blitt styrket i min visshet om at det norske monarkiet først og fremst har overlevd som institusjon fordi det har maktet å modernisere seg i takt med dyptliggende nasjonale stemninger.

Det er disse stemningene jeg har forsøkt å hente frem og som har ledet meg til å planlegge omfattende endringer ved Slottets organisering. Jeg synes det er riktig at det norske folk gjennom denne nyttårstalen skal være de første til å få kjennskap til disse endringene som jeg til nå bare har forelagt statsministeren.

Det har først og fremst vært viktig for meg å ivareta de konstitusjonelle spillereglene på en mer formalisert måte. Mitt, og det norske monarkis forhold til den norske stat, må utelukkende betraktes som en sak mellom meg og statsministeren i den forstand at ingen fra min stab skal uttale seg om sider ved våre statsinstitusjoner. Jeg sier dette fordi jeg erkjenner at det var et stygt overtramp da jeg lot hoffmarkskalken i sommer uttale seg nedsettende om Statsbygg over en dobbeltside i vår største avis. Dette var spesielt uheldig siden uttalelsene kunne tolkes som et partsinnlegg fra min side for å legge større vekt på luksuriøs innredning i den private delen av Slottet som nå er under ombygging.

Statsministeren har også vært modig nok til å påtale sider ved mine personlige interesser som han mener det har vært viktig å ta opp i et politisk perspektiv. Jeg berømmer ham for dette og aksepterer fullt ut hans understrekning av at de sidene han har tatt opp ikke er uttrykk for å gripe inn i det som normalt er et privat anliggende. Jeg aksepterer hans vurdering av at for kongehuset er de private sider ved tilværelsen oftere et offentlig anliggende enn det folk flest er utsatt for.

Jeg har kort sagt på bakgrunn av disse samtalene besluttet å be en gruppe næringslivsfolk som har donert hester til bruk for prinsesse Märtha Louise under utøvelse av hennes idrett, om å vurdere å selge hestene til min familie slik at prinsessen kan forsette å utøve sin idrett på samme høye nivå som i dag. Videre har jeg bedt statsministeren om at hans stab, i samarbeid med min egen, finner frem til klare regler for hvilke typer gaver det vil være naturlig for kongehuset å ta imot. Det er i utgangspunktet ingen grunn for at mottak av slike gaver ikke skal underlegges samme regler som statsforvaltningen. Jeg har vært bedt om at de reglene man kommer frem til, skal danne grunnlag for å fjerne den minste tvil om kongehusets habilitet, personlig eller offentlig.

Jeg innser også at visse former for jakt som jeg har vært omtalt i forbindelse med, ikke er allment akseptert i Norge og finner derfor god grunn til å slutte å ta imot invitasjoner til slike jaktlag.

Da en statsråd i sommer valgte å offentliggjøre en rekke internt utformede notater fra drøftelser omkring oppussingen av Slottet, var dette en nødvendig handling for å forsøke å sette punktum for en sak som gikk ut over kongehusets troverdighet. Dette var også en tankevekker for meg. Jeg ser ingen grunn til at ikke min lille administrasjon i fremtiden skal underlegges de samme regler for offentlighet som gjelder for den norske statsforvaltning. Såvidt jeg forstår er det innenfor offentlighetsloven anledning til å unnta personlige brev til meg som avsenderen ikke har interesse av å gjøre offentlig. Det er viktig å ivareta kongefamiliens funksjon som en form for siste skanse for meningsytringer, og regelverket bør fortsatt gi anledning til at slike brev ikke risikerer offentliggjøring i landets presse og kringkasting. Når jeg vil at meroffentlighet også skal praktiseres på Slottet, skyldes det i første rekke henvendelser om kongefamiliens deltakelse i offentlige sammenhenger. Jeg ser ingen grunn til at ikke offentligheten skal få innsyn i våre prioriteringer og i min families offentlige virke i en mer omfattende grad enn i dag.

Offentlighet og innsyn er spesielle stikkord ved en nødvendig modernisering av monarkiet. Jeg forstår godt at det i lys av presseoppslag om donasjoner til kongehuset i millionklassen og en oppussingen på Slottet til en standard som er ukjent for størstedelen av landets befolkning, har vært reist spørsmål rundt min private formue.

Når det gjelder privat økonomi deler jeg sikkert de flestes oppfatning om at dette helst er noe man lite gjerne deler med offentligheten. Likevel innser jeg at kravet til innsyn i min private formue forsterkes av en generelt krav om offentlig innsyn i økonomiske forhold. Jeg har derfor bedt statsministeren om å utrede på hvilken måte jeg, som vanlige norske borgere, skal kunne betale skatt av denne formuen. Det er viktig å komme frem til retningslinjer som sikrer at jeg, for å ivareta denne formuen for min familie, ikke er avhengig av å drive noen utvidet form for forretningsvirksomhet som kan komme til å kompromittere monarkiets nasjonale symbolverdi.

Moderniseringen av en institusjon som et kongehus lider av en strukturell svakhet i at man vanligvis ikke overtar som monark før man nærmer seg 60 år. De fleste som har nådd denne alderen vet at man i en slik alder er mindre fleksibel og lydhør enn i yngre alder. Jeg er ganske sikker på at de fleste norske bedrifter ville fått store vanskeligheter med en slik lederrekruttering. Jeg har på dette grunnlaget drøftet med statsministeren å utrede et spørsmål som til nå har vært en uvant tanke i vestlige monarkier   abdikasjon ved alderdom. Jeg tror det, for alle parter, kan ha mye for seg å la tronfølgeren slippe til i yngre alder.

I tillegg kommer jeg til i nærmeste fremtid å gå kritisk igjennom sider ved Slottets organisering for å forsterke antennene mot den generelle folkeopinion. Jeg tror det kan være nyttig, i samarbeid med statsministeren, å kalle sammen et utvalg av ressurspersoner for å skape en visjon for vårt monarki inn i det neste årtusen. Jeg er sikker på at det i en slik prosess vil fremkomme både synspunkter og forslag som vil være nyttige kurskorrigeringer for å ivareta en institusjon som er ønsket av et stort flertall av nordmenn.

Til sist ber jeg om forståelse for at mange av de diskusjonstemaene som har vært reist omkring mitt virke i løpet av de siste månedene har kommet brått på. Jeg leder tross alt en institusjon som ikke har vært kjent som den lettest manøvrerbare i vårt samfunn, og trolig bør den heller ikke være kjent som det. Likevel må det ikke være noen tvil om at jeg med de tiltak vi nå iverksetter, uttrykker min innerste oppriktige hensikt:

Å gi fornyet kraft til løftet om Alt for Norge.»