Nytten av kunnskap

Universitetene og høyskolene bør utdanne flere for næringslivet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

STATSRÅD VICTOR D. NORMANN syns universitetene og høyskolene svikter næringslivet. Det utdannes for mange embetsmenn og hjelpepleiere, sier han, og husker åpenbart ikke at den regjeringen han sitter i, nettopp prioriterer utdanning av leger og helsearbeidere til den offentlige helsetjenesten. Det er til og med mulig han selv trenger noen samfunns-vitere og jurister til å gjennomføre alle de reformene i det offentlige som han har forpliktet seg til. Og hans driftige kollega Kristin Clemet trenger f.eks. realfagskandidater, som i for stor grad jo nettopp går til det private næringsliv.

DE NORSKE UNIVERSITETENE er utviklet i en egenartet brytning mellom tysk-kontinental og angloamerikansk tradisjon. Norman selv er rett nok et produkt av den amerikanske. Men hensynet til dannelse og nytte har alltid skapt gode spenninger i systemet. Det har imidlertid vært en slags overideologi for vårt høyere utdanningssystem at det skal være dimensjonert i samsvar med etterspørselen etter utdanning. Det har det vært bred politisk enighet om i Stortinget, og hvis Victor Normann nå vil styre undervisningen mer mot næringslivets behov, kan han risikere å komme på kant både med Stortinget og med studentene som helst vil velge fritt. Problemet med studentene i dag er at for få av dem vil studere til det næringslivet har mest mangel på, teknologer. Derimot ser det ut til at studentene veldig gjerne vil studere det næringslivet har mer enn stor nok tilgang på, nemlig advokater og pengeflyttere. De siste kommer ofte fra den institusjonen Victor Normann inntil han gikk inn i regjeringen, var rektor for.

NEI, DET ER IKKE lett å styre de unge slekter. Og likevel ser det ut til at samfunnet stort sett får de utdannede ungdommene det trenger. I 1960- og 70-åra gikk store skarer fra høyere utdanning inn i offentlig tjenesteyting, fordi velferdsstaten trengte dem. I vår tid er heller ikke denne etterspørselen blitt redusert, selv om Victor D. Norman har som mål å få det til. Dessuten er det faktisk slik at det aldri har vært så mange universitetsutdannede som har fått seg jobb i det private som nå. Universitetsstudier kan være anvendelige både her og der. Selv hadde jeg gjennom hele studietida som mål å bli lektor i den høyere skolen. I stedet fant jeg veien til journalistikken etter endt utdanning, altså det private næringsliv. Jeg tror fortsatt at ikke næringslivet undervurderer nytten av unyttig kunnskap.

FOR DETTE MÅ JO VÆRE dypt i samsvar med tidas ånd. Jeg har inntrykk av at veien til studier i dag går via ufaglært jobb til en dannelsesreise i Det fjerne østen, før de unge ender opp langs fagdisken på en høyskole eller et universitet. I kunnskapssamfunnet kan kunnskap anvendes på mange fronter. Eller som den russiske dikteren Andrej Voznesenskij i sin tid bemerket: «Den korteste vei mellom to punkter er ikke alltid den rette linje. For å komme fra Montmartre til Louvre måtte Paul Gaugin ta veien om Tahiti.» Norman var selv nylig medlem av et utvalg som utredet den høyere utdanning, og et hovedpoeng i Mjøs-utvalgets innstilling var jo at det skal legges til rette for vandringer mellom de ulike utdanningsveiene. Det er dette pedagogikkprofessor Arild Tjeldvoll har kalt «service-universitetet», som i hans ytterliggående ideal skal være innrettet slik at det skal gi yrkesrettede kurs som varer fra ei uke til noen måneder, og skreddersydd for behovene i klient/arbeidsmarkedet. Dette systemet prøves jo nå i Australia, til stor fortvilelse for dem som mener at akademisk utdannelse er noe mer enn fingerferdighet.

DET NORSKE universitets- og høyskolesystemet er bygd på tradisjon, behov og framtidsanalyser. Det er tungt å endre, men jeg har ikke inntrykk av at høyskolene eller universitetene er helt utafor, heller ikke når det gjelder næringslivets behov. Men Norman skal bruke sterke virkemidler for å få flere studenter inn i de virkelig næringslivsetterspurte fagene, realfagene. For her starter problemene allerede første dag i skolen, der elevene nå undervises av den andre generasjon av lærere som har valgt bort realfagene gjennom hele studieløpet. De signaliserer både med kropp og tale at matte og fysikk ikke er så farlig. Så statsråden får sende sitt hjertesukk til sin kollega Clemet. Hun er nå så kontrollfiksert på skolen at hun sikkert kan styrke realfagene også. Og da får næringslivet de akademiske kandidatene som Norman etterlyser.