Obamaramaskrik

Jantelovens «Du skal ikke tro du er noe» gjelder også i USA hvis man ikke er en eldre, hvit mannlig politiker, skriver Anne Thurmann-Nielsen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det har vært vondt å være John McCain denne uka. Republikanernes presidentkandidat har levd i den lange skyggen av demokratenes presidentkandidat og amerikansk politikks «rockestjerne», Barack Obama. Den gamle og erfarne opplever at den unge og uerfarne blir mottatt som statsmann i Kabul, Bagdad, Amman, Jerusalem og Berlin. Med på ferden til Obama er de mest kjente nyhetsankerne fra de viktigste tv-stasjonene, samt det som kan krype og gå av politiske journalister fra de største amerikanske avisene og nyhetsmagasinene. Så langt har reisen vært en suksess over all forventning. Ikke minst i Bagdad hvor Iraks statsminister Nuri Kamal al-Maliki Barack støtter Obamas tidsplan om å trekke amerikanske tropper ut av landet i løpet av en tidsfrist på seksten måneder.

På et folkemøte McCain holdt på USAs østkyst tirsdag dukket det opp et par reportere som visstnok var middels interessert. De fleste ville ha kommentarer til Obamas utsagn i utlendighet, mens Fox News, som i hovedsak heier på McCain, slo raskt over til redningsaksjonen av en bjørnunge i California. Og mens en meget konsentrert Obama ble avbildet sammen med den amerikanske generalen, David H. Petraeus, i et helikopter over Bagdad, lot McCain seg avbilde sammen med president Bush senior i en golfbil på Bush-landstedet i Kennebunkport i Maine. Gjett hvem som så mest ut som framtidas mann? Amerikanske kommentatorer har begynt å kalle McCain for McSame.

Kanskje er det ikke så rart at den lettantennelige McCain sitter hjemme og raser. Valgmedarbeiderne hans gjør sitt til for at presidentkandidaten deres framstår som både fornærmet og preget av en jantelov som ellers ikke er utbredt i det amerikanske samfunnet. Blitzregnet rundt Obama irriterer for mye. Derfor har McCains «kloke hoder» pønsket ut en liten hevn. På hjemmesiden er det lagt ut en video hvor man har klippet sammen kjendisjournalistenes anerkjennende utsagt om Obama. Den bisarre fascinasjonen av «The One», som McCains folk kaller ham. Bakgrunnsmusikken på en av videoene er Frankie Vallis «Can’t take my eyes off of you». Det virker surt; ikke ironisk og lattervekkende.

Ikke nok med det. Økningen av soldater til Irak, som McCain gikk inn for og Obama var motstander av, har gjort Irak mer levelig. Men hvem husker det i all viraken rundt Obama? Og det er Obama som får klapp på skuldra av Iraks statsminister. Det er faktisk en bragd at McCain ikke sprekker. Hans viktigste utenrikspolitiske rådgiver, Randy Scheunemann, føyer seg inn i rekkene av surpomper og minner om at USA velger en president; man blir ikke kronet. Barack Obama må for all del ikke tro at han er noe. For det er John McCain som kan utlandet og krig og den slags. Eller kan han det? Han glemmer for eksempel stadig at Tsjekkoslovakia er blitt til Tsjekkia og Slovakia. At amerikanske tropper trengs i Irak på ubestemt tid er også blitt gårsdagens utenrikspolitikk.

Ute i verden høster rivalen ros for å være seriøs, intelligent og ikke minst en god lytter. Han bringer en slags verdighet tilbake i amerikansk utenrikspolitikk som de siste åra har vært preget av alenegang og krigsretorikk. Valgkampordet til Obama er forandring, og dialog med omverdenen er kanskje den største forandringen en ny president kan bringe til Det hvite hus. Alt Obama sier og gjør blir fulgt med argusøyne; både hos statsledere i landene han besøker og hos de hjemlige velgerne. For det er amerikansk valgkamp Barack Obama nå driver. Etter at Paris og London er unnagjort vender han nesa hjem til velgere som fremdeles tror han er muslim. Som tror skolen han gikk på i Indonesia var en religiøs madrasa. At han har venner som er terrorister og at han beundrer jødehateren Louis Farrakhan. Disse løgnene resirkuleres i media og i nettets bloggerverden. Men han skal også hjem til velgere som synes det er arrogant og lite folkelig å bli hyllet i utlandet. Særlig i «den gamle verden» som heter Europa.

Besøket i Israel er et av de viktigste stoppene på Obamas reise. Enhver presidentkandidat må bekrefte båndene mellom USA og Israel for ikke å få USAs mektige jødiske lobbyorganisasjoner imot seg. Det eneste som er sikkert etter utenriksturneen er at både tilhengere og motstandere vil finne noe å klage på. Siden politikk er det muliges kunst kan verken venstrefløyen eller høyrefløyen tilfredsstilles. Obama drifter mot et sentrum i amerikansk politikk som har forarget de mest frelste, og det er bare drøye tre måneder til dommen faller. John McCain har ikke tid til å være fornærmet lenger.