Obamas mareritt

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

La det være sagt med en gang. Det er helt forståelig at president Barack Obama vegrer seg mot å se bakover i ei tid som krever det meste for å få styr på framtidas USA. Problemene står i kø både innenriks og utenriks, og Obama har nå gitt beskjed om at fokus på arbeidet til en uavhengig undersøkelseskommisjon vil stjele for mye tid og konsentrasjon fra det han ønsker å utrette som president. Ifølge New York Times er det selve distraksjonen Obama frykter mest. Både for sin hardt arbeidende administrasjon og seg selv. Men det burde ikke være tvil om at avhørsmetodene som ble godkjent på høyeste hold i Bush-administrasjonen må kalles tortur og ikke er et demokrati verdig. Det er nødvendig at ansvaret legges der det hører hjemme.

Den voksende haugen rapporter og dokumenter levner liten tvil om adressen. Alt peker på toppene i Bush-administrasjonen. Obamas store dilemma er at en konfrontasjon ikke passer inn i hans politiske arbeidsprogram. Ikke akkurat nå. Flere demokrater i den amerikanske kongressen er uenige, men torsdag fikk Obama støtte fra Senatets leder, Harry Reid. Kommisjoner, styrer og tribunaler er ikke det vi trenger nå, sier han. Senatets etterretningskomité tar seg av saken. Dermed ser det ut til at forslaget om en uavhengig sannhetskommisjon foreløpig er lagt på is. Om det vil tjene USAs omdømme i resten av verden er en annen sak.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For vi vet nå at amerikanske avhørsmetoder på Guantánamo-leiren på Cuba, i Bagram-fengselet i Afghanistan og i Abu Ghraib-fengselet i Irak har handlet om så grov mishandling at det må kalles tortur. Så langt er det bare tidligere visepresident Dick Cheney som offentlig sier at det var nyttige forhørsmetoder. Det er mulig CIA fikk viktig informasjon, men tortur er alltid galt. Og det er faktisk forbudt etter internasjonal lov. I tillegg vet man at tortur ikke sikrer viktig informasjon. Snarere tvert imot. Fangene sier hva som helst for å slippe smertene.

En hemmeligstemplet Røde Kors-rapport lekket ut i vinter og beskrev blant annet torturen av en fange som ble arrestert av amerikanerne i 2003. Han ble lenket fast stående med hendene over hodet i 14 dager. Han fikk ikke sove, besvime eller tørke seg etter avføring. De andre fangene som amerikanerne hadde latt mishandle i fengsler verden rundt kunne fortelle om psykoseframkallende sansedeprivasjon, manglende mat, kuldetortur, kvelning og simulert drukning.

Det amerikanske ukemagasinet The New Yorker har i flere år lest rapporter og snakket med mennesker som viser hvordan tortur ble mulig. En av dem er Dick Cheneys nære rådgiver gjennom tjue år, David A. Addington. I sin iver etter å gi den amerikanske presidenten mer makt enn grunnloven tilsier klarte han å gjøre tortur til et definisjonsspørsmål. Og det skjedde få dager etter 11. september 2001. Da signerte George W. Bush en hemmelig avtale som ga CIA lov til å opprette paramilitære grupper som skulle jage, fange, arrestere eller drepe terrorister hvor som helst i verden. Det er bare å slå opp på journalistnavnet Jane Meyer og The New Yorker for å lese om denne thrilleren fra virkeligheten. Meyer viser også til et hastverk som gjorde at administrasjonen raskt måtte finne «virksomme» avhørsmetoder. Stikkordet var Irak. Daværende CIA-sjef George Tenet ville tilfredsstille presidenten og satte i gang metoder laget på slutten av Koreakrigen. Pensjonerte militærpsykologer, som tidligere hadde trent opp spesialstyrker i å motstå tortur, ble satt inn. Det gjorde også et utrenet avhørskorps.

Senatets etterretningskomité offentliggjorde for få uker siden rapporter som bekrefter det Mayer skrev mange år tidligere. Condoleezza Rice sa ja til bruk av såkalte alternative metoder allerede i 2002. Forbeholdet var at justisminister John Ashcroft sa ja. Og det gjorde han. Alberto Gonzales som etterfulgte Ashcroft i 2005 hadde heller ingen problemer med avhørsmetodene. Allerede i 2002 utformet Gonzales, som da var presidentens rådgiver, et memorandum om fangebehandling i krigen mot terror. Og det kom klart fram at terrorister ikke skulle beskyttes av Genèvekonvensjonen.

Tidligere forsvarsminister

Donald Rumsfeld fikk i 2002 et skriv om forhørsmetoder som handlet om å måtte stå i timevis.

I margen skriblet han: «Jeg står jo i åtte til ti timer hver dag. Hvorfor skal fangene bare stå i fire timer?» Metodene Rumsfeld godkjente i Guantánamo-leiren spredte seg til Afghanistan og Irak. Det begredelige er at avsløringene av fangemishandling i Abu Ghraib-fengselet i Irak ikke førte til noe annet enn at sju fotsoldater fikk skylda. Bare en av dem sitter i fengsel. Han fikk en dom på ti år.

Skjelettene fra Bush-tida fortsetter å velte ut av skapene. Og rapportene synes å bekrefte hverandre. President Barack Obama har et dilemma uansett hva han velger å gjøre, men det går ikke an å lukke øyene for så alvorlige brudd på menneskerettighetene i et land som kaller seg et demokrati. Det gir et farlig signal til resten av verden.