Ødeleggende krangel

Det er lett å forstå at Ap brukte makt for å gjenvinne regjeringskontorene, og at sentrumspartiene siden har presset Ap til å søke støtte hos Høyre. Bondevik var jo utsatt for samme taktikk som han nå anvender mot Stoltenberg. Men verken Ap eller sentrum tjener på å være rivaler.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tvert imot er det Hagen og Petersen som, tilbakelent og med korslagte armer, bykser framover på meningsmålingene i juni. Det er de som har ledertrøya når folket samles til hyggelige lag på sine terrasser i Sommer-Norge. Vi husker hvor dårlig det gikk for Jagland ved valget i 1997, etter at han tok sommerferie mens Ap hadde en oppslutning på rundt 30 prosent og med en hilsen som ga folk en oppfatning av at han ikke unte minstepensjonistene en tusenlapp til i måneden. Det gikk ille, riktig ille.

  • Nå er ikke denne sommeren noe vorspiel til et stortingsvalg. Vi skal gjennom nok en traurig budsjetthøst og vårsesjon før våre rikspolitikere skal gjøre seg lekre for velgerne. Spørsmålet er om de lenger er i stand til det. Når en mann som Jens Stoltenberg, med alle sine kommunikative evner, ikke klarer å begeistre mer enn 28- 30 prosent, må forklaringen enten være at det er noe alvorlig galt med politikken eller at den er spredt på altfor mange partier i sentrum. Uansett ligger veien åpen for dem som peker på enklere og tydeligere løsninger: Høyre og Frp.
  • Det marerittaktige 36,9-målet fra forrige valg kan faktisk utvikle seg til å bli et vakkert, nostalgisk minne for Ap mot de scenariene som vi nå skuer i horisonten. Et Ap under 30 prosent, Venstre og Senterpartiet som rene minipartier, et SV i stabilt sideleie og et stortingsflertall av Høyre, Fremskrittspartiet, KrF og Venstre. Det vil gi Kjell Magne Bondevik og KrF betydelig makt, men neppe til å gjennomføre den politikken han sier han ønsker. Med mindre han disiplinerer sitt landsmøte og utelukker høyresiden som alliansepartner.
  • Gårsdagens oppsummerende pressekonferanser fra de to sentrumsalternativenes ledere, Bondevik og Stoltenberg, understreker likheten mellom de to. Den presumptivt distriktsvennlige Bondevik lokket pressen til den urbane kafeen Gabler, mens modernisten Jens Stoltenberg ba pressen til friluftskonferanse ute ved landlige og grønne Sørmarka. Begge turnerte med letthet og rutine ethvert spørsmål fra pressen. Begge var gjennomført politisk korrekte, og ingen av dem provoserte en eneste sjel.
  • Det som skiller er nyanser i en politikk som ligger et sted mellom det lyse røde og lyse blå. Den av dem som har regjeringsmakt er mer innstilt på samarbeid enn den som er skjøvet ut i opposisjon. Derfor er det nå Stoltenberg som ønsker samarbeid med sentrumspartiene. Nå er det han som ikke kan forstå at de skulle ønske konfrontasjon framfor innflytelse. Før var det Bondevik som ikke kunne forstå at Jagland stilte seg slik at han ble uten innflytelse på politikken ved å stille ultimative krav som det var umulig for sentrumspartiene å godta.
  • Nå er det Bondevik som setter grensestolper mot samarbeid med Ap. Han advarer Stoltenberg mot å legge seg på kollisjonskurs når det gjelder kontantstøtten, i distriktspolitikken, i kommuneøkonomien, i energipolitikken og i kirkepolitikken. Stoltenberg vender det annet kinn til og framhever at det er «mer som forener enn som skiller».

Mens de fleste observatører lenge oppfattet Jagland som en uforsonlig stabeis, kan Bondevik lett havne i samme felle fram mot valget i 2001. Folk flest gjesper bare over denne vedvarende kranglingen mellom venner.

  • En filmskaper kunne laget en gripende politisk versjon av skilsmissedramaet «Kramer vs. Kramer», en sønderrivende maktkamp om foreldreretten til barna, egnet til å ødelegge forholdet mellom alle parter. I «Sentrum vs. sentrum» er det oppslutningen om partiene og muligheten til å drive best mulig sentrumspolitikk som står på spill. Med det Stoltenberg kaller «småkrangel» og «unødvendig stor avstand» mellom sentrumsgrupperingene, legges veien åpen for politiske motstandere til høyre for begge grupperinger. Internt i Ap er paradokset et annet. Jo sterkere motstanden mot «blårussen» Jens Stoltenbergs moderniseringslinje er fra partiets venstreside, jo større er mulighetene for at landet etter neste valg får en regjering av ekte blåruss.