Odile Bouyssou-Danton

Odile Bouyssou-Danton var 16 år og skulle ha eksamen i St.Lt på D-dagen. Bare syv av byens innbyggere overlevde de allierte bombingene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- 6. Juni var en viktig dag: Jeg skulle ta eksamen slik at jeg kunne bli lærer. Min mor hadde booket hotellrom i St.Lt, like ved eksamenslokalet. Dagen før eksamen hadde jeg tatt toget fra Coutances i stedet for å sykle. Det var en stor dag, og mor ville gjøre stas på meg. Den natten våknet jeg av et forferdelig bråk. Jeg så ut vinduet, og himmelen var rød. Folk løp rundt i korridoren og ropte at engelskmennene hadde landet. Selv trodde jeg ikke noe på det, og gikk og la meg igjen.

Da jeg neste morgen kom til eksamenslokalene, hadde eksamen blitt kansellert på grunn av «omstendighetene». Min venninne Christiane ba meg bli med til noen venner. Senere hørte jeg at hotellet var blitt bombet, og at flere gjester hadde blitt drept den dagen.

Jeg var svært engstelig for mine foreldre. Tyskerne hadde arrestert far etterat han nektet å plante «rommel-asparges», små spyd som skulle hindre fallskjermsoldater fra å lande i åkrene, og min mor skulle besøke ham neste morgen.

Vi brukte dagen på å lese matte. Før middag så vi et bombefly komme lavt over oss. Vi vinket til flygerne, og så noe falle ut av flyet. En mann dro oss i unna, og ropte at vi måtte løpe alt vi kunne. Vi kom oss i sikkerhet i et smug ved en åker.

Bombingen var forferdelig. Lyden var grusom, et kontinuerlig bom-bom-bom, og du kunne se vegger falle sammen rundt deg. Den andre bølgen var enda verre. Vi ble igjen bombet klokken åtte og rundt midnatt. Magnesiumgranater lyste opp natten for å vise bombeflyene vei, og vi var sikre på at vi aldri ville komme oss unna. Den siste bølgen var verst, for flere av redningsarbeiderne ble drept.

Klokken 5 om morgenen hørte vi at tyskerne hadde blitt fullstendig gale. De plyndret, voldtok og drepte folk rundt seg, og vi rømte til en gård like utenfor byen. Snart måtte vi videre, for britene bombet en bro like ved. I flere dager vandret vi fra gård til gård, fra landsby til landsby.

Til slutt endte vi i en leir med omtrent 200 andre flyktninger. Vi forsøkte å organisere oss så godt vi kunne: Kvinnene så til kveget, lagde mat og gjorde rent, mens mennene tok seg av kveg som var drept under kampene. Noen dro til St. Lt, men nektet å snakke da de kom tilbake. Senere fikk vi vite at det bare var syv overlevende i hele byen etter de grusomme kampene.

Christiane og jeg fikk etter hvert nok, og forsøkte å komme oss tilbake til foreldrene våre. Hvis vi likevel skulle dø, ville vi dø hjemme. Vi måtte være forsiktige, for flyene skjøt på alt som rørte seg på bakken. Vi kom over utallige lik i tyske uniformer. Heldigvis så vi aldri ansiktene deres.

På et tidspunkt ble vi stanset av en vakt som spurte etter papirene våre. I sekken min fant han en engelsk roman jeg hadde med et kart over england inni. Vi ble arrestert, og trodde vi skulle bli skutt. Vi var mest redd for at foreldrene våre ikke skulle finne oss hvis det skjedde. Til slutt slapp sjefen oss fri da vi viste ham eksamensinnkallelsen vår.

Vi måtte unngå hovedveiene hvor kampene raste, og tok en liten sidevei hvor vi kom over noen tyske soldater som hvilte på vei tilbake fra fronten. De var så utslitte at de ikke engang merket at vi gikk over dem. Til slutt klarte vi å komme oss hjem til Christianes foreldre, og like etter til mine. Det var et fantastisk øyeblikk.

De første amerikanske soldatene vi så, kom kjørende på stridsvognene sine. Det var den 28. juli. De gliste med brede, hvite smil. De hadde så mye støv og skitt i ansiktet at det så ut som om de hadde masker. Vi kastet blomster til dem, de kastet sjokolade og tyggegummi tilbake til oss.

<B>FLYKTNINGEN: </B> Odile Bouyssou-<wbr>Danton var 16 år gammel da britiske, kanadiske og amerikanske styrker landet i Normandie. Det var bare sju overlevende i hjembyen St. Lô etter kamphandlingene.