Ofrene for flammene

Noen ulykker er ikke helt tilfeldige, skriver Unn Conradi Andersen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ER DET MULIG å tenke seg en katastrofebrann på Frogner? Hva om vi bytter ut Urtegata med Fearnleysgate, og vest med øst. Gir det mening? Det er ikke tilfeldig at noen typer ulykker rammer enkelte mennesker hardere enn andre.

DENNE HELGA måtte seks mennesker bøte med livet i en storbrann på Grønland i Oslo. Men de døde ikke i sin egen seng, overmannet av røyk og ild. De våknet, de summet seg, og forsøkte å rømme. Det viste seg å være vanskelig.

I URTEGATA bodde menneskene på ti-femten kvadratmeter hver, i en gård som tidligere har vært kloster, med felles bad og toalett på gangen. Ingen vet foreløpig helt sikkert hvor mange som var i bygningen, hvem de er og hvor de kommer fra. Det vi vet er at de kommer fra flere nasjoner og at de er ansiktsløse i avisspaltene. Det er i grunnen mer enn nok informasjon til å forstå at katastrofeulykker rammer skeivt. De følger gjerne klasse. Av den enkle grunn at sikkerhet koster

VI HAR HATT to storbranner i Norge i år. Den andre skjedde i en bygning i Drammen for bare noen uker siden. Ganske raskt ble det klart at det var vanskelig å få oversikt over hvor mange som var i bygningen, samt navnene på de omkomne. Utleier hadde heller ikke helt oversikt. Det bodde tjue polske arbeidere i trehuset fra 1910, langt flere enn det bygningen var dimensjonert for. De fleste berget seg ved å hoppe ut av vinduer. Sju mennesker mistet livet. Like etter ulykken kom de pårørende fra Polen for å forsøke å finne ut om de hadde mistet noen av sine.

DE SOM BERGET seg fra brannen i Urtegata, hoppet også ut av vinduet. Noen annen rømningsvei var ikke mulig. Alle de seks omkomne ble funnet i trappeoppgangen. Vi snakker her om en av de såkalte ’1890-gårdene’, der branner ofte blir store på grunn av mangel på gode brannskiller i bygningen. Det finnes rundt 3000 av denne type murgårder i Oslo; svært mange av dem ligger på Østkanten. Brannvesenet har derfor prioritert befaring i denne delen av byen, fordi det allerede har vært flere branner her, ifølge «Prosjekt Brannsikker bygård». Også Olav Thon-gården fra 1901 fikk et besøk. Kontrollørene fant en rekke feil og mangler.

DA GÅRDEIER OLAV Thon kom ned fra fjellet lørdag formiddag uttrykte han sin dypeste medfølelse med ofrene. Han pekte straks på at det måtte ha vært en ildspåsetter, som han sa: «Ingen kan beskytte seg mot pyromaner». Og det lenge før politiet selv har funnet noen årsakssammenheng. Thon slapp derimot å svare journalistene på om manglene ved bygningen har blitt rettet opp. De spørsmålene sendte han nedover i Thon-systemet. Det var heller ingen som spurte Olav Thon om hvordan det kan ha seg at det har vært to branner i gården de siste åra, uten at det for eksempel er installert et sprinkleranlegg. Ifølge Brannvesenet er slike anlegg den beste måten å forhindre storbranner på. Ingen journalister stilte heller det enkle spørsmålet vi alle kunne se av bildene på Lørdagsrevyen: Hvorfor bor noen mennesker så simpelt i 2008?

OLAV THON har blitt søkkrik på dereguleringen av boligmarkedet. I dette markedet finnes det en nisje for enkle hybelhus, der flest mulig mennesker stues inn på minst mulig plass, gjerne til en rimelig leie. Hybelhusene har gjerne høy gjennomstrømning. Leietakere som bor et sted for en kortere periode har ikke like stor interesse i å vedlikeholde og ta vare på omgivelsene sine. Dermed oppstår det lettere dårlige og farlige boforhold. Og derfor må noen på toppen være ekstra på vakt. Ifølge Thon-systemet har utbedringer etter kontrollen i Urtegata funnet sted. Men vakthavende brannsjef i Oslo, Nils Kristiansen, tviler på at brannen ville utviklet seg til den katastrofen den ble, dersom alt hadde fungert som det skulle.

DET ER FORELØPIG altfor tidlig å konkludere med hva som er årsaken til brannen. Derfor skal heller ikke skyld og ansvar fordeles. Men det må være lov å påpeke at noen katastrofer rammer skeivt. Det finnes mennesker som befinner seg lengre ned på samfunnsstigen enn andre; de bor trangt og kummerlig, langt under de boforholdene du og jeg er vant til. Noen av dem er studenter, andre er polakker, noen har dårlig råd, andre er fattige. De spør sjelden etter sikkerhet, de er heller ikke i posisjon til det; de tar det de får. Derfor skal vi ikke undre oss så mye over at den verste brannen i Oslo etter 2. verdenskrig skjedde nettopp på Østkanten. Det var kanskje en ildspåsetter. Men vedkommende hadde i så fall gode rammebetingelser.