Ofret alt

DRØBAK (Dagbladet): Han ofret alt for at Norge skulle bli en oljenasjon. Hun ofrer alt for at han skal takle hverdagen. Nå lever Nordsjø-heltens familie på uføretrygd i garasjen til huset de ikke har råd til å gjøre ferdig.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kona Merete Engh synes samfunnets behandling av offshoredykkerne er skammelig.

- Noen menn gjorde den verste jobben. De ofret helsa for at Norge skulle bli et av verdens rikeste land. Alle vet at olja ikke hadde kommet opp uten dem. Derfor er det så blodig urettferdig at ingen bryr seg om hvor ødelagte de er.

NM-gull

Ektemannen Tom var elleve ganger norgesmester i svømming og lykkelig dykker i Oslo Brannvesen da Nordsjøen kalte ham til tjeneste:

- Jeg hadde gode kolleger og stortrivdes, men falt for smigeren fra offshoreselskapet som ringte meg en dag i 1973. «Landet trenger deg. Utvinningen blir forsinket hvis ikke profesjonelle dykkere stiller opp.»

Det ble fem rå år. Dykkerne gikk i metningsturnus - 32 døgn på jobb 32 døgn på land.

- Til sammenlikning har USAs marine 180 døgn på land etter 24 døgns dykking. Det verste var at vi som regel ble hentet ut igjen før hviletida var over, fordi selskapet manglet folk.

Tom Engh forteller at de fleste hadde sin dykkerutdannelse fra Forsvaret og var vant til å adlyde ordre.

- For oss var det helt utenkelig å si nei. Nasjonens framtid sto på spill. Dessuten ante vi ingen ting om seinskader. Vi var unge og spreke, og trodde at de som sendte oss ned på bunnen visste hva de gjorde.

Ulykken

En oktoberdag i 1978 krøp Tom inn i dykkerklokka for å utføre et oppdrag 80 meter nede i sjøen. Det skulle bli hans siste tur.

- Slangen til dykkerklokka var ikke renset skikkelig. Jeg mistet bevisstheten etter å ha pustet inn oksygen og helium blandet med talkum. Våknet opp og måtte ha luft. Dermed dro jeg en ny talkumcocktail rett ned i lungene. Og besvimte igjen. Jeg trodde det var slutten da jeg begynte å skli ut av bunnen på dykkerklokka. På mirakuløst vis fikk jeg hektet fast armen i slangene. Dykket ble avbrutt, og vi ble heist opp til dekomprimeringskammeret. Der besvimte jeg på nytt og på nytt.

Først etter fem dager kom Tom Engh til behandling. Han ble fratatt sine dykkersertifikater, samtidig som legene konkluderte med at besvimelsen i dykkerklokka ikke kunne oppfattes som yrkesskade (!).

Hukommelsen svikter

- Ei uke før ulykka var jeg til rutinemessig undersøkelse, der legen konkluderte med at jeg var i topp form, både fysisk og psykisk. Det sier sitt.

Tom Engh ble satt på land, helt overlatt til seg sjøl. Han følte seg elendig, men ingen kunne si hva som feilte ham.

- En nedverdigende kamp mot forsikringsselskap, leger og trygdevesen for å bevise at jeg var dårlig. De trodde meg knapt, fordi de mente jeg virket så sprek. Akkurat som om jeg ikke ønsket å jobbe. Jeg som elsket det. Hvordan skal du få skrankepaver til å forstå hva du bærer med deg etter slike ekstreme opplevelser? Jeg klarte det aldri.

I dag sliter Tom med depresjoner, stadige lungebetennelser, glemsel og konsentrasjonsvansker. Selv synes han hukommelsessvikten er verst å takle.

- Jeg må skrive opp på lapper hva sønnen min forteller. Fordi det er glemt i neste øyeblikk.

Stemmen svikter når han sier:

- Vårherre har gitt meg verdens beste familie, men fratatt meg evnen til å huske hvor bra den er. Jeg er full av beundring og takknemlighet for hva Merete utstår. Uten hennes utholdenhet hadde jeg gått til grunne. For lenge siden.

Sa opp jobben

Ute på tunet står en gammel container, et par avdankede Opeler, noen slitne båter og tre brakker. Familien Engh har innredet garasjen til midlertidig bolig med soverom i campingvogna. Mor og far har seng i den ene enden. Sønnen Tor Nicolai (8) i den andre. Murgolvet er dekket av filleryer.

- Den første vinteren var innetemperaturen nede i fire grader. Men så fikk vi tak i en stor vedovn som holder selv sprengkulde på behørig avstand. Litt bombet er det, som du ser. Men Tor Nicolai og kameratene liker seg her. Det er det viktigste, mener mamma.

Og legger til:

- Vi håper jo en gang å få råd til å flytte ut herfra.

For ni år siden sluttet Merete Engh som tollinspektør for å redde Tom fra sammenbrudd.

- Blaffene fra fortida kommer nesten hver eneste natt. Da får han ikke puste og overveldes av minnene om luftkutt, ulykker og nestenulykker. Jeg torde ikke sovne av redsel for hva som skulle skje ham. Dermed så jeg ingen annen utvei enn å si opp jobben. Tom har den fysiske styrken sin i behold, men glemmer fort og klapper sammen under press. Han må skånes for stress og er avhengig av at jeg passer på. Det er ikke forenlig med å jobbe. Jeg har lagt yrkeskarrieren på hylla for å være der for Tom. Så får vi heller klare oss med lite.

Trist og komisk

Merete skriver huskelister. Tom krysser av. Han synes hun er mer tålmodig enn han fortjener.

- Jeg liker å jobbe med praktiske ting, og har gjort mye på huset selv, men avspores lett. Bare jeg går for å finne ei pakke spiker, glemmer jeg hva jeg holdt på med. Mye av det jeg begynner på blir derfor bare halvferdig. Ganske fortvilende. Men vi berger oss på vår felles galgenhumor. For mye er jo komisk også, sier Tom Engh.

Og forteller om sitt siste møte med arbeidslivet:

- Attføringskonsulenten skaffet meg sjauerjobb på brygga. Der fikk jeg sparken etter to dager. Jeg skjønner dem. Arbeidsoppgavene var som blåst ut av hodet mitt når jeg skulle utføre dem. Jeg tror de den dag i dag leiter etter godset jeg flyttet rundt på.

Men der og da forsto jeg at jeg aldri ville kunne jobbe igjen.

FAR OG SØNN: - Jeg elsker deg, sier Tom Engh til Tor Nicolai. Den tidligere offshoredykkeren vet at han aldri kan jobbe igjen.
TUNGT: De svarte stundene er vonde å takle. Tom Engh har endel av dem.