Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Og her er nyhetene

Over tusen kosovoflyktninger kommer nå hver uke til norske mottak. Mange havner i militærforlegninger og sivilforsvarsanlegg. I mottakene bor allerede 8700 fra flere land. Noen har ventet i to år på egen bolig. I løpet av sommeren skal helst 14500 bosettes i kommunene. Bare et lite mindretall kommer til å vende hjem.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Nå skal vår nasjonale dugnadsvilje og -evne prøves. Som krigførende part har har vi et særlig ansvar for å hjelpe flyktningene.

  • Siden bombestart på Balkan for sju uker siden har vestlige medier vært på plass ved Kosovos grenseoverganger for å vise verden krigens sanne ansikt: Flyktningkolonnene fordrevet fra jord og hjem, ribbet for alt, på vei gjennom karrig landskap til digre oppsamlingsleirer i fattige naboland. Der spør vi vårt «Hvordan føles det?» idet de snubler over målstreken til Makedonia, Albania og Montenegro. Og de største TV-selskapene er fortsatt på plass, nå med sine nest mest berømte reportere, for å skildre lidelsene, brødkøene, sanitærforholdene, angst og sorg hos den enkelte som har mistet familiemedlemmer, enten de er drept eller savnet.
  • Vi har sett det før. På TV fra afrikanske land, fra Afghanistan, fra Irak, fra Bosnia; skrekkelige scener, og så de elendige på marsj gjennnom gjørme, snø og sand, over fjell og savanner, i kulde og hete inntil de rykker ut av TV-bildet, men ikke for å forsvinne i horisonten mot en ny og usikker framtid et sted der ute i verden. De står plutselig her, som asylsøkere eller flyktninger med midlertidig oppholdstillatelse, på vår egen private og nasjonale jord. Det er da vi tørker tårene og begynner å lytte til Carl I. Hagen.
  • Og selvfølgelig er historien mer nyansert enn som så. Vi med fast bopel gjør i beste fall mer enn å fylle ut postgiroen til Røde Kors. I lokalsamfunnene slår både den ene og den andre rett som det er såkalt ring om våre nye landsmenn, også de som ikke er funnet verdige en oppholdstillatelse av sentrale myndigheter. Selv tidligere NHO-sjef Karl Glad refser nå Utlendingsdirektoratet for at mottakene er lagt så langt fra samfunnets arbeidsplasser at beboerne ikke kan bli annet enn klienter. Og alle som jobber med flyktninger og asylsøkere vet etter hvert en masse om hvordan dette arbeidet skal drives slik at flyktningene ideelt sett kan finne sin likeverdige plass i det alminnelige samfunnet.
  • Likevel varsler UDI allerede nå at vi må fire på kravene til mottakene i Norge. For å ta unna strømmen fra Kosovo må vi bruke det ekspertene fraråder, altså militærforlegninger og institusjoner langt fra folk. Ekspertene - i dette tilfellet fem psykososiale team som har som oppgave å veilede helsepersonell i alle helseregionene, pluss Psykososialt senter for flyktninger ved Universitetet i Oslo - tilhører en internasjonal og økende profesjon. Derfor snakker vi nå også om en psykososial innsats overfor mennesker på flukt, fra frontlinje til leir til mottak og helt hjem til eventuell egen bolig i Buskerud.
  • Regjeringen har satt av 39 ekstra millioner kroner til dette arbeidet i mottakene for kosovoflyktningene. Det handler om å organisere hverdagen slik at de raskest mulig finner tilbake til sin individuelle identitet og kan mobilisere egne ressurser. Da snakker vi ikke bare om tung krisepsykiatri. Oppgaven er å legge til rette for at flyktninger med sin individuelle historie kan ta styringen over egne liv i et fremmed land. Om dette sier internasjonal forskning mye klokt. I praksis snubler vi i mangel på helsepersonell, ubesatte stillinger, kunnskap om andre kulturer, og fravær av opplæring og kontaktnett som fører videre ut av mottakene.
  • Og heldigvis finnes det unntak der lokalsamfunnet mobiliserer, der den menneskelige infrastrukturen er på plass og kjenner sitt ansvar. Likevel hersker isolasjon, apati, passivitet og stress i mange av mottakene. Den menneskelige lidelsen fortsetter med andre ord, selv om den ikke opptrer så opprørende fotogent som i akuttfasen den siste meteren over grensen til Albania. Men nå er de her, i samme køen som kurdere og somaliere, på plass i et lager i Finnmark. Noen som har et kamera på seg?