Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

...og omatt, igjen

Gjenkjennelse kan være en god ting, men ikke alltid. «Girls\' Night» har du sett før. Mange ganger.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er stadig grått og trist i Arbeiderklasse-England. Og Julie Walters gjør det samme hun har gjort i nesten alle sine filmer. Vulgære, middelaldrende engelske arbeiderklassekvinner er kanskje det hun gjør best, men likevel.

«Girls\' Night» er historien om Dawn og Jackie, to fabrikkjenter, som sliter med å holde hodene over vannet i en regntung og trist småby. Fredagskveld er «jentekveld» - og hva gjør de? Går på bingo! Det er viktig, for ellers kunne ikke manusforfatterne dreid filmen i ønsket retning, da kunne ikke Dawn og Jackie vunnet jackpot, kunne ikke reist på ferie til Las Vegas, kunne ikke startet et nytt og bedre liv. Eller snarere, for Dawns vedkommende, nyte det hun har igjen av sitt liv. Tidlig i filmen rammes hun av kreft. Uhelbredelig kreft. Så er det bare å finne fram lommetørklærne?

Beklageligvis er det sørgeligste ved «Girls\' Night» mangelen på fantasi. Her er ikke en replikk, en skikkelse, et bilde eller en dialog som føles ny eller frisk.

Og for å være helt sikker på at man ikke skremmer noen med noe nytt, dukker Kris Kristofferson opp i nøyaktig samme rolle han hadde i «Alice bor her ikke lenger» for 25 år siden. På tross av alt dette klarer Brenda Blethyn (sist sett i «Little Voice») langt på vei å gjøre Dawn troverdig. Det sier ikke så rent lite om hennes talent.