Og resten står skrevet i genene

Det finnes to typer mennesker. Det finnes de som blir formet av samfunn, miljø og økonomiske rammebetingelser. Og så finnes det svarte menn som løper fort, hopper langt og slår hardt fordi de er født sånn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ta en hvilken som helst tilfeldig sammensatt forsamling, for eksempel en håndsopprekning på bussen, og spør om de tror at afrikanske idrettsutøvere har et genetisk fortrinn framfor hvite utøvere. Jeg tipper rundt 80 prosent vil svare ja – inkludert de svarte som blir bedt om å svare. «Det er bare å se på resultatlistene, det», sier flertallet og viser til alminnelig fornuft når man forsøker å bestride biologien. Som Aftenposten fastslår over to helsider sist tirsdag: «Farten ligger i genene». Anledningen er at Jaysuma Saidy Ndure omsider har slettet Geir Moens elleve år gamle norgesrekord på 100 meter og, som journalist Mari Waagaard Thomassen skriver: «ikke overraskende har vår nye norske sprintmester gener fra langt utenfor landegrensene». Overraskelsen ligger altså ikke i at verken Moss eller friidrettsforbundet har produsert flere talenter i kjølvannet av Geir Moens suksess. Tvert imot, egentlig. For, som vi får vite i artikkelen, «når man ser på listen over verdens raskeste menn, er det vanskelig å la være å registrere at ikke en eneste hvit person har løpt seg inn på denne».

Nå skal det sies at journalisten ikke har klart å finne verken forskere eller utøvere som er villige til å si, i klare ordelag, at «negere har andre gener enn hvite». Nå er som kjent ethvert menneske som løper svært fort utstyrt med korte, eksplosive muskelfibere – enten vedkommende er svart, hvit eller gul. Sånn sett kunne man like gjerne ha skrevet artikler av typen «høyt hårfeste ligger i genene» eller «brune øyne er arvelig», hadde det ikke vært for den tause «kunnskapen» om svarte menneskers genetiske fortrinn som stadig dukker opp igjen.

«Dette er jo vitenskapelig bevist for lenge siden», sier min gamle treningskamerat, oppriktig forbauset, når jeg hisser meg opp over raseforklaringene i idretten. «Det er jo bare å se på boksing, det». Nå ser jeg for så vidt ganske mye boksing på tv, og verdens beste tungvektsbokser er hvit. I klassene under Vladimir Klitsjko er det dessuten en haug med hvite utøvere fra det gamle Øst-Europa som slåss om beltene – uten at det har falt noen inn å skrive artikler om hvorvidt talentet ligger i genene deres. Det vil si, på slutten av 1800-tallet var det en helt gjengs oppfatning at hvite mennesker var de svarte fysisk og mentalt overlegne, ikke minst i boksing. Det er ingen overdrivelse å si at pipa fikk en litt annen lyd utover 1900-tallet, på et tidspunkt het det seg til og med at svarte utøvere var bedre fordi de var mer primitive. De var, for å si det rett ut, litt mer dyr enn mennesker. Derfor var det lett å skjønne at disse svarte var flinkere til å slåss.

Slike ord vil man selvsagt ikke ta i sin munn nå lenger. Man mener ikke engang noe vondt med det når man misunner disse menneskene å være født muskuløse og med lite underhudsfett. Tvert imot blir de fleste av oss ganske begeistret når fargede utøvere blir gode i tennis, golf og skøyter. «Ja, nå er det bare et spørsmål om tid før de blir bedre enn oss på ski også», humrer vi til hverandre når Shani Davies blir den første fargede skøyteløperen som vinner OL-gull. Men når alt kommer til alt, er det mindre overraskende at svarte vinner terreng i nye idretter, enn at de skulle dukke opp som ledende vitenskapsmenn og forskere.

I «Flerfarget idrett: Identitets- og kapitallogikk i den globale modernitet», har førsteamanuensis Mette Andersson intervjuet en rekke fargede norske idrettsutøvere om sitt eget forhold til etnisitet og nasjonalitet. Intervjuene viser at det ikke er tilfeldig når et stort flertall av dem finnes i friidrett, fotball og basketball. Ideen om at noen typer mennesker egner seg til bestemte sysler er tydelig selvforsterkende. I stedet for å komme med lav, eller ingen, selvtillit til skisporet, er det bedre å komme med et psykologisk overtak på løpebanen. Man presterer bedre når man tror man er god, enn om man syns man er dårlig, og det er lettere å gå i spor som er tråkket opp av andre.

I boka «Darwins Athletes. How sport has damaged Black America and preserved the myth of race», skriver sportsforskeren John Hoberman om hvordan rasestereotypiene opprettholder forestillingen om svarte som sterke i kroppen, men svake i hodet. Myten om de fargedes genetiske fortrinn har dermed bidratt til at svarte, unge menn har søkt en idrettskarriere framfor en akademisk løpebane.

De færreste som forklarer svarte utøveres suksess med bestemte biologiske fortrinn, gjør det fordi de mener at svarte mennesker er mer eller mindre verdt enn hvite. Til gjengjeld stiller de heller ikke de helt opplagte spørsmålene. Det kan jo tenkes at fargede utøvere faktisk trener bedre, smartere og mer enn konkurrentene sine. At de rett og slett har blitt gode fordi de har jobbet hardt for det, akkurat slik Geir Moen og Vebjørn Rodal gjorde for ti år siden.

Dessuten er det jo, når sant skal sies, nærliggende å tenke seg at det kan være klimatiske forhold som forklarer hvorfor det finnes en sterkere kultur for å drive med sprint framfor skihopp på Bahamas.