Og vinneren er - tv!

Nå velter de ut av alle kanaler - premierer, seriestart, TV-begivenheter. Hvem tenker lenger på teater og konsert?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SJELDEN HAR JEG FØLT FJERNSYNET så nærværende som denne vinteren. Premierene hagler tett i tett. Knapt er den glimrende serien «Lekestue» ferdig, før den nesten-gode «Endelig fredag» melder sin ankomst. «Åpen post» herjer over skjermen med stadig innebygde nyheter. Robert Stoltenbergs kollektive enmannsshow er i løpet av uker blitt uunnværlig for de fleste av oss. Tore Ryens siste trash lanseres med kanonader, nye standups skyter i været, for ikke å glemme realitysjangerens mange nye utskudd - de multipliseres forresten av sine egne parodier, nesten like fort som de oppstår.

Ja, fjernsynets kreative virksomhet sprer seg nå over alle nivåer av smak og stil, til et kulturelt felt av universelt underholdningspotensial. Det er bare 15 små år siden det hele begynte så vidt med TVNorges uforskammede «Casino», like grenseoverskridende den gang som «Big Brother» i fjor, og det er bare ti år siden TV2 kom på lufta. Det kjennes likevel så uendelig mye lenger! For i løpet av denne snaue halve generasjonen har den norske levende billedkulturen mangfoldiggjort seg i potens. Vi kan nok strides om kvaliteten, det ligger i sakens natur. Sikkert er at en hel industri har vokst fram, en blinkende, bankende, bråkende underholdningsmaskin som ingen lenger kan komme forbi.

Artikkelen fortsetter under annonsen

PÅ 80-TALLET var det knapt 1000 mennesker som levde av å lage fjernsyn i Norge. I dag er tallet antakelig tidoblet. Verdien av produktene, som kunne anslås til kanskje én milliard i 1990, løper opp i et ukjent antall milliarder nå. Det skapes verdier, produseres idoler, befestes merkevarer og sirkuleres talenter i et omfang som bare øker og øker. Fjernsynet underlegger seg nesten all annen underholdning, det suger opp filmen, vitsen, musikken, sporten, dramaet. Ikke slik at intime former forsvinner. Det viser standupfenomenets forbløffende framvekst. Men slik at all småskalakreativitet nå vokser ut av porene på den gigantiske TV-kroppen.

OG DEN ER ÉN, denne kroppen. Det er ingen underholdningsindustri, knapt noen kulturform i det hele, som utvikles under så tette gjensidige referanser som fjernsynet. Både kanalene og programmene kappes om å sitere, alludere til, parodiere og kopiere hverandre til utmattelse, i en prosess av gjensidighet som skaper et genuint kollektivt produkt, de ti tusens iherdige felles innsats. Rollefigurer fra ett format dukker uventet - eller tvert imot ventet - opp i et hvilket som helst annet, hva enten det er Dorthe Skappel med sin yndige trut eller Bjørn Sundquist som for tida ikke kan unngås noe sted. Det kollektive «fjernsynet» er i likhet med abstraksjonen «pressen» blitt til et uhyre som alle i Søren Kierkegaards ord ser, men ingen forstår, fordi den gir en allestedsnærværende representasjon av den navnløse, kollektive offentlighet. Og dynamikken ligger i de ti tusens lynraske tilegnelser av de 9999 andres påfunn - og disses igjen av de internasjonale standarders permanente tilstedeværelse. Intet medium utvikler så lav toleranse for «hjemlig» produktavvik som fjernsynet.

TENK BARE PÅ hvordan publikum før i tida forholdt seg trofast godmodig til norsk film, selv om den lå håpløst etter. Alt var dumt på en norsk film, fra lyden til lyset og bevegelsene. «Vi vet jo hvordan en dør åpnes i norsk film,» skrev Johan Borgen. «Først ser vi hånden som banker. Så håndtaket som trykkes ned. Så åpnes døren langsomt - og man trer inn, hvoretter det hele gjentas når den lukkes.» Vi godtok dette, som norsk. Men i et medium der hjemlig og internasjonalt til enhver tid flimrer side ved side, overlappende i tid og multiplisert i kanaltilbudet, vil en tilsvarende dobbelt standard være utenkelig. En norsk vennegjeng på TV skal se ut som «Friends», det er klart, og bevege seg lynraskt. Underholdningsprogrammets tidligere så sjenerte studiopublikum er i dag en gjeng av taktfast støyende heiere. En egen norsk klipperytme, en hjemlig måte, et «norsk» program i skinn og form, er bortimot utenkelig, annet enn som rene unntak.

SÅ GJØR KLAR for underholdningsmaskinens triumferende driv! Det er TV som definerer «sesongen» nå, bestemmer hva som er nytt, fyller lydene bak våre tapeter. TV er blitt et industrielt fenomen, som krever sin egen vekst og som vokser med produktenes aldri hvilende utvikling. Og vi elsker det.