«Også jeg ventet for lenge.»

- Ja, også jeg ventet lenger enn jeg burde ha gjort, som så mange andre, sier Gro Harlem Brundtland om sin reaksjon på de første symptomene på at noe var galt. Det viste seg å være kreft i livmora.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Jeg hadde latt det gå flere måneder. Det passet ikke å gå til kontroll. Jeg reiste mye, og jeg utsatte det.

- Selv om du er lege selv?

- Jeg var så oppmerksom på andre ting, som høyt blodtrykk og hjertet. Jeg er sikker på at hadde det vært noe for eksempel med tykktarmen, så ville jeg ha reagert fortere. Jeg trodde det skyldtes østrogenet, og du kan si at jeg var litt slurvete.

Hun har bak seg det ektemann Arne Olav kaller «den første kreftoperasjonen» i den nye boka «Fortsatt gift med Gro». Hun virker glad og tilfreds. Kanskje ligger noe i forklaringen i det hun forteller idet intervjuet er over og jeg spør hva hun og Arne Olav skal gjøre i den nærmeste framtid. Leiligheten de har kjøpt for 2,5 millioner kroner i Nice i Sør-Frankrike, er blitt forsinket:

- Alt vi har, befinner seg i containere i Sveits. Huset er ikke klart, og vi har bare sommerklær. Det blir ikke ferdig før langt inn i november, kanskje. Jeg går i min datters kåpe. Men vi tar det som en happening.

- Happenings har du aldri likt?

- Nei, men nå er jeg verken partileder, statsminister eller generaldirektør. Jeg er bare Gro. Nå kan jeg gjøre det jeg vil.

OM KREFTEN: - Jeg har lagt den bak meg. Den er ikke her, selv om jeg er klar over at jeg må sjekkes, og at det tar fem til ti år før du kan regne det som sikkert at du er frisk.

Hun har fjernet livmor og eggstokker. Selve svulsten satt i livmorveggen og ikke i livmorhalsen, og hun er blant annet derfor i en lav risikosone.

- Da tenkte jeg at dette går antakelig bra. Men jeg skal gå til kontroll fire ganger det første året. Jeg ble overrasket. Jeg hadde ikke ventet det. Jeg er vant til å tenke på og passe på slike ting som foreldrene har hatt.

- Hvordan begynte dette?

- Som uregelmessig blødning. Jeg trodde jeg måtte regulere hormonbehandlingen (østrogen) som jeg i likhet med mange kvinner har tatt. Men da jeg fikk diagnosen, hadde jeg en rasjonell tilnærming. Jeg visste at dette måtte tas så raskt som mulig. Jeg fikk beskjeden den 9. desember i fjor.

Gro valgte operasjon i Oslo på Ullevål sykehus.

- Vi slapp å sitte vi to alene i jula i Genève. Men vi dro ikke til Mylla på julaften, der jeg ville ha følt forpliktelsene som husmor, slik det alltid har vært. I stedet feiret vi julekvelden hos vår datter. Jeg gikk kanskje litt tidligere hjem enn jeg ellers ville gjort, men ikke mye. Og første juledag dro vi til Mylla. Ti dager etter operasjonen gikk jeg på ski. Det gikk fint å begynne å arbeide i Genève ei uke etter nyttår. Med såkalt kikkhullsoperasjon vinner du mange uker og får mindre ubehag.

- Men når det hele er over, er det, som Olav skriver i boka, et lykkelig forløp.

- Men dette er den fysiske delen. Hvordan reagerte du psykisk?

- Jeg forsonte meg med at jeg var i en lavrisikosone.

OM ARNE OLAV: - Han er en inspirator og støttespiller. En glad gutt som har gjort livet lysere og bidratt til å forhindre at noe blir for tungt å bære. Jeg skjønner verdien av dette. Det ville vært tungt om han ikke hadde vært der i et liv der det har vært tunge stunder. Da var Olav der og lette etter de positive vinklingene. Jeg holdt på å si at han er en solstråle når han kommer med sitt «...men dette kan være morsomt». Han er en inspirator. Bare at han gadd å bruke tida til å lytte når jeg gikk og grublet. Det er en enorm ting.

I går fortalte Arne Olav historien om hvordan han kom i gang igjen med bokskrivingen.

- Det var et tidspunkt for sju år siden. Han skrev og var i gang, og det var jeg jo vant til. Men så ble det stille. Han hadde lagt det til side. Jeg så jo hvordan han gledet seg over å skrive, men han sa det var mitt stoff. Haka hang. Jeg svarte at «du skriver jo helt annerledes enn meg». Han var bekymret for å skrive noe jeg ikke ville like. Jeg svarte at jeg ikke behøvde å se ei linje. Og om han skrev noe som var feil, så kunne jeg forsvare meg. Jeg måtte gå så langt for å fjerne den frykten, og da var det som om alle skyene forsvant.

- Liker du boka?

- Jeg synes Olav skriver godt. Det syntes jeg sist gang også. Det er interessante observasjoner han gjør seg. Stoff som kan være vanskelig, gjør han tilgjengelig. Olav ser ting som jeg ikke ser. Han ser hva som skjer bak ryggen min, ser hvem som gir lapper til hvem. Jeg er opptatt av å gjøre inntrykk på den statsleder eller person som jeg helst skal klare å etterlate action hos. Olav ser mye i tillegg til dette som han forteller meg om etterpå.

OM SLANKINGEN: I boka skriver Arne Olav om Gros harde kamp mot overvekten og slankingen som hun måtte ha ham med på.

- Ja, det er riktig. Jeg ville ikke klart det alene.

- Leseren kommer ganske nær deg om morgenen der du går på den badevekta som viser avvik opp eller ned på hundre gram.

- Det har jeg altså ennå ikke lest. Sier du det. Ja vel, men kanskje folk vil få noen gode ideer som hjelper dem til å finne former som fungerer for dem. Jeg har ikke vært flink nok til dette tidligere. Det gjelder å finne fram til faste rutiner, som det å gå hver dag.

- Hva betydde det å få Arne Olav med på dette?

- Når Olav ikke var det, ble det for kjedelig for meg. I fjor reiste han før meg til Norge, og jeg bestemte meg for at det ikke skulle føre til at jeg sluttet å gå. Jeg kjøpte en såkalt minidisk for å ha noe å høre på mens jeg gikk tur.

- Hva hørte du på?

- «Dancing Queen», sier Gro og ler.

Abba, altså. Gatelangs i Genève med syttitallsdisko på øret.

- Du orker ikke å ha det kjedelig?

- Jo, hvis det er nødvendig og noe er mitt ansvar, kan jeg gjøre mye som er kjedelig. Men dette gjaldt jo bare meg selv. Da er det ikke det samme trøkket.

OM «ELLING»: I den aller første Elling-boka gjør Ingvar Ambjørnsen sin hovedperson totalt sexfiksert på Gro. I sin bok skriver Arne Olav at det var «ekkelt». Gro reagerte også, skriver han.

- Ja, det kan godt hende at jeg har sagt «helspy» om noe av dette. Men det har altså ikke gjort noe dypt inntrykk på meg, jeg kan ikke huske det. «Utsikt til paradiset» har jeg ikke lest. Men Olav kom og viste meg et avsnitt eller to, og da kan jeg ha sagt det. Jeg husker at Ivar (sønnen) reagerte. Nå har jeg sett begge Elling-filmene, som er gode. Det er jo vanskelig å si hvordan æren for det skal fordeles mellom forfatter og filmskapere. Men opptattheten av Elling her i landet er noe vakkert og bra. Det gir økt forståelse for mennesker som har vanskeligheter, og mer innsikt i hva det betyr å ha angst og psykiske problemer. Da får det heller være at det gikk litt langt i den første boka.

- Arne Olav skriver at det er ting ved Elling og hans situasjon som minner ham om (sønnen) Jørgen (som begikk selvmord i 1992) og andre med psykiske problemer.

- Jeg har sett mer av psykiske lidelser gjennom utdanningen til lege. Olav og jeg har felles erfaringer i Jørgen og det som hendte ham, men jeg har en tilleggeserfaring gjennom legeutdanningen og det jeg fikk se av psykiske lidelser der. Muligens derfor blir ikke forbindelsen fra Elling til Jørgen så spesifikk for meg. Men det er så mange med slike problemer som ikke har en så tett familietilknytning rundt seg som Jørgen hadde. Det er egentlig utrolig hva andre mennesker kan bidra med bare ved å være der som søster, bror, nabo eller venn. Slik Sven Nordin-figuren gjør i den første filmen. Og de andre der som kommer til. De som står bak «Elling», har bidratt med viktig folkeopplysning.

OM LEDERSTRID I PARTIET: - På pressekonferansen for boka ble Arne Olav spurt om hva i boka han var mest spent på din reaksjon på. Han svarte etter å ha tenkt seg om: «Det er vel de der Reiulf-greiene.»

- Ja han har ringt og fortalt det. Vi har ikke hatt norsk radio eller TV i Genève, men jeg har lest Aftenposten. Olav har vært på Internett og printet ut sider til meg. Noen ganger har jeg syntes det var rart at ingen gjorde seg den refleksjonen at det er et visst preg av déjà vu. Jeg så uttalelser som jeg kjente igjen fra hvordan Reiulf Steen uttalte seg for å etterlate et inntrykk av at fordi han var fra Tofte og hadde vært en stund på fabrikken, var han den lederen som partiet måtte holde på, uansett hvilke vansker han ellers hadde forårsaket. Det varte i mange år, fra 78/79 til langt ut på åttitallet. Selv da var det ikke ferdig.

OM GEORGE W. BUSH: - Jeg har bare truffet ham to-tre minutter under toppmøtet i Genova, der lederen for Verdens helseorganisasjon var invitert. Jeg møtte ham også ganske kort i Salt Lake City, men jeg har bare et begrenset inntrykk ut over det mange kan se: at han er en likandes kar som er utadvendt og blid. Men akkurat når det gjelder helsespørsmål, så har amerikanerne under hans ledelse vært positive. De har vært svært negative for eksempel i forhold til FN og på andre områder, men helseflagget har de holdt høyt. Bush har gitt store bevilgninger til kampen mot aids. Og det var avgjørende at den amerikanske helseministeren greide å overbevise Bush i spørsmålet om tobakkskonvensjonen. Det var en stor ting. Avgjørelsen ble truffet i et eget møte mellom helseministeren og presidenten.

OM TOBAKKSINDUSTRIEN: - Har du noen gang følt deg truet under arbeidet med tobakkskonvensjonen?

- Nei, ikke direkte truet, selv om jeg visste at jeg i prinsippet kunne være det, så har jeg ikke trodd at det forelå noen reell risiko. Men du vet jo at i en atmosfære med så mye aggressivitet og store interesser involvert vet du jo et eller annet sted at det kan skje ting.

- Men motarbeidet har du følt deg?

- Ja, og på usaklig grunnlag. Men det gjelder å få satt lyset på trollet. Vi har sett for eksempel avisartikler med uvanlig og underlig innhold rettet mot Verdens helseorganisasjon og dens leder dukke opp i tysk presse. Ofte på tidspunkter da vi hadde grunn til å vente framskritt i vårt arbeid med konvensjonen. Det betraktet tobakksfolkene mine og jeg som utplasserte angrep, og vi kjente igjen navn og bestemte journalister. Tyskland er et kjerneområde i dette. Både presse og politikk der har hatt stor glede av finansiering i form av reklame og sponsorpenger til møter og konferanser. Alle har sett hvor nære båndene til tobakksinteressene har vært i Tyskland. Men her var EU til hjelp. Det var ikke enkelt, selv for et stort land som Tyskland, å holde stand.

OM FN-JOBBEN: - Arne Olav skriver at du ble tilbudt stillingen som Kofi Annans nestkommanderende i FN?

- Ja, det ble jeg.

- Men at du ble rådet til å foretrekke lederjobben i Verdens helseorganisasjon, fordi det er bedre å være nummer en i Genève enn nummer to i New York...

- Det var David Owen som sa det. Men jeg tror kanskje det ville være vanskeligere for ham å være nummer to. Jeg tror at jeg kunne ha vært det. Jeg forstår at noen kan tro noe annet, men det ville ikke ha bekymret meg. Jeg stilte meg ganske ydmyk overfor det. Men jeg hadde en viss følelse av at det ville være spennende å komme tilbake til det jeg begynte med, å arbeide med helseproblemer.

<!--BTEK0--> BARE GRO: - Nå er jeg verken partileder, statsminister eller generaldirektør. Jeg er bare Gro. Nå kan jeg gjøre det jeg vil, sier Gro Harlem Brundtland.