Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

«Også Montenegro tilhører en annen planet, for SFOR har sprengt jernbanen.»

Dagbok fra Beograd

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den tredje og sista brua over Donau ved Novi Sad ble bombet ned i sjuende forsøk - med ekstra store bomber. Nå kan man bare krysse elva med gammeldags ferje. Eller svømme over. Når det blir litt varmere.

Også Montenegro tilhører en annen planet, for SFOR har sprengt jernbanen på den strekningen som går gjennom Bosnia.

Undervisningen begynte i dag. Bare få studenter, de fleste fra Beograd. Timene varer i tretti minutter, mellom ni og fem. En Readers Digest-versjon av filologisk utdannelse. Det var umulig å få i gang noe faglig. Alle ville snakke om sine opplevelser og tanker fra bombemåneden, som de kaller den. De som bor på nordsida av Donau og venstresida av Sava er redde for ferden over elva. Bruene virker utrolig lange under de rådende forhold.

Dette skoleåret er blitt bombet bort uansett hva vi gjør. På mitt fakultet har det i tillegg vært fire måneders avbrudd på grunn av den politiske streiken tidligere i år. Vi skal late som om vi underviser, studentene som om de følger med, undervisningsministeren som om alt er normalt, NATO som om vi er kakerlakker.

Men jeg gleder meg til å begynne igjen. Studentene også. Det er igjen en mening med å være på universitetet.

Men ellers har det meste stoppet fullstendig. Vi sier: «Bare det kommer fred», men få tror på normale forhold igjen. Etter ti års krise, sju års sanksjoner og åtte års krig, som rykket nærmere til den kom i stua, føler vi oss som fremmedgjort når noe er normalt.

Snakker lenge med to venner om deres småfirmaer. Virksomheten har stoppet helt. Begge frykter konkurs. Den nye mellomklassen blir ødelagt før den har rukket å bli til.

Endelig er familien samlet for en kort stund.

Ikke noe ungdomshus hjemme, siden vi er kommet i faresonen. Jeg savner denne høylydte gjengen.

Noen venner på kort besøk under jakten på medisiner, som de ikke finner.

Utgravingene i tv-huset fortsetter.

Radio- og tv-stasjonene i Serbia må fra nå av sende samme nyhetsprogram to ganger om dagen. Skal NATO bombe alle som sender noe program? NATO har begynt å sende eget program. Dårlig propaganda og dårlig serbisk. Blir dette eneste tilbud, slår jeg heller av.

Hele kvartalet vi bor i er nå nesten fullstendig tomt. Vi venter på flyalarmen og bombene som skal sprenge avishuset og trykkeriet i naboeiendommen.

Gamle og nye venner fra Norge ringer eller sender e-brev. Det kjennes godt ikke å være alene.

EU har besluttet å innføre praktisk talt en total blokade av Jugoslavia. På tide å lese om middelalderens beleiring av byer.

NATO bomber igjen forretningssenteret som ble ødelagt for noen netter siden. Og noe til. Vi hører bare eksplosjonene og hvordan vinduene klirrer.

Klokka tre lar jeg kona og sønnen bli igjen for å sove på golvet på kontoret til en av mine venner, og drar hjem. Jeg vet jeg gjør feil, men jeg må ha noen timers normal søvn. I morgen skal jeg både undervise og eksaminere. Så får de bombe om de vil.