Også NHO må velge

Kjernen i «tønsethismen» er å ta ensidig hensyn til kapitalens interesser. Denne mentaliteten må motarbeides, skriver Odd Roger Enoksen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hvordan bør staten reagere når den utenlandske storkapital nå kjøper opp sentrale bedrifter i norsk finansnæring og industri? Adm.dir. i NHO Finn Bergesen jr. framhever i en kronikk i Aftenposten 26.11.99 behovet for lønnsomhet og at Norge trenger lønnsomme bedrifter.

Selvfølgelig, men ikke høyest mulig lønnsomhet uavhengig av andre verdier. Det hjelper ikke at bedrifter som går med overskudd når de nye utenlandske eierne mener overskuddet er for lite, eller at de tidligere norskeide bedriftene ikke passer inn i den mest profitable strategien for det utenlandske selskapet som helhet.

Gang på gang er det blitt demonstrert at de utenlandske eierne og deres menn først og fremst identifiserer seg med og har sin lojalitet knyttet til sitt selskaps kapital, ikke til de norske arbeidstakerne eller det norske samfunnet.

VI ER VANT MED at norske bedriftsledere representerer andre identifikasjoner og lojaliteter. Flere forhold kan tyde på at vi nå står overfor en ny mentalitet blant noen av næringslivets ledere. Erik Tønseth gav det mest iøynefallende eksempel på denne mentalitet da han i Dagens Næringsliv 14.5.1994 stod fram og erklærte at dersom ikke Norge ble medlem av EU, ville Kværner bli tvunget til å flytte «hovedkvarter og kjernevirksomheter fra Norge allerede to- tre år etter folkeavstemningen».

Artikkelen fortsetter under annonsen

På denne tiden var Erik Tønseth den suverene leder av Kværner og en av de mektigste menn i Norge. Men med makt må følge ansvar. Tønseth gjorde et valg da han så klart identifiserte seg med Kværners kapitalinteresser. Denne nye mentaliteten må gis et navn. Jeg har valgt «tønsethismen» (Erik Tønseth har sagt at han opplever dette som urettferdig, og at han på et senere tidspunkt vil komme tilbake til de valg han gjorde i Kværner).DET ER DEN ENSIDIGE identifikasjon med og den ensidige hensyntagen til kapitalens interesser, ubundet av nasjonale hensyn og de bånd som samfunnstilhørighet gir, som er kjernen i den nye mentalitet - tønsethismen - blant noen av næringslivslederne.

Når Finn Bergesen jr. skriver som han gjør i sin kronikk, anmoder jeg ham om å svare på følgende spørsmål: Er du enig i at den mentalitet som har den kjerne som ovenfor er definert, er beklagelig og må motarbeides?

FOR MIN EGEN DEL ser jeg det som en hovedoppgave å sørge for spilleregler og ta i bruk midler som sikrer at det er vi som bor her, norske statsborgere, som i hovedsak eier Norge. Jeg er overbevist om at vi gjennom et samspill mellom en aktiv nasjonalstat og et i hovedsak privat og norskeid næringsliv best kan trygge landets ressurser så vel som norske interesser på globale markeder. Jeg tror ikke på noen innadvendt nasjonalisme, men i en liten nasjon bør vi stå sammen - spille sammen - når vi skal møte nasjonale og internasjonale utfordringer. Som nasjon er vi for liten til noe annet. Det fellesskap og den tillit som det her i landet ennå er mellom enkeltmennesker og ulike sosiale grupper, er en av vårt samfunns viktigste ressurser. Mister vi dette, uthules grunnlaget for oss som folk. Vår identitet vil stå på spill. Vår evne til å trygge våre ressurser og velge langsiktige løsninger vil bli radikalt svekket. Vi vil bli mye mer sårbare for interesser som ønsker kortsiktige gevinster.

GJENNOM EN OFFENTLIG POLITIKK som sikrer norsk eierskap vil vi også forsvare andre vesentlige verdier som er knyttet til norsk eierskap. Til disse verdiene regner jeg et næringsliv som er forankret i det norske samfunn og i norsk kultur. Det vil blant annet si at det er liten avstand mellom ledelse og ansatte, at folk respekterer hverandre og sier sin mening uansett status, at selvstendighet og trygghet - ikke underlegenhet - kjennetegner forholdene på arbeidsplassene. Det betyr også at eiere og ledere ikke stiller seg utenfor allmenne oppfatninger her i landet om hva som er rettferdig kapitalavkasting og rimelige lederlønninger. Framfor alt betyr det at næringslivsledere ikke ensidig identifiserer seg med kapitalens interesser, men viser tilhørighet til fellesskapets interesser.

Finn Bergesen jr. framhever rammebetingelsenes betydning. Han hevder at debatten om nasjonalt eierskap først og fremst er et spørsmål om hvilke rammebetingelser norske politikere ønsker å tilby eiere og bedrifter.

NÆRINGSLIVETS RAMMEBETINGELSER er selvsagt viktige, men jeg er uenig i den forestilling at vårt folks og vårt næringslivs evne til å skape og yte ensidig er avhengig av at samfunnets «kjøreregler» stadig mer blir tilpasset markedskreftenes og kapitalinteressenes behov. Innsatsen må i større grad settes inn for å ivareta fellesskapet og våre langsiktige interesser. Politikerne kan ikke stadig mer overlate styringsansvaret til markedet og dets aktører. Da forvitrer vesentlige deler av det verdigrunnlag som vårt samfunn er bygd på, og som gir oss som enkeltmennesker og som folk vår identitet, og som ved det gir vårt næringsliv komparative konkurransefordeler.

Det er derfor behov for at de folkevalgte politikerne igjen tar ansvar - og at de gjør valget av de verdier som de mener bør prege utviklingen av vårt samfunn til sin politiske hovedoppgave. En levende offentlighet og en aktiv nasjonalstat er de viktigste hjelpemidler for å få dette til. Behovet er såvisst ikke at folkets representanter gir fra seg enda mer makt til markedets aktører, men snarere at de tar tilbake makt som de har fraskrevet seg. Makten må tilbake til de folkevalgte.

JEG ER GLAD FOR debatten om norsk eierskap, og at sentrale folk i næringslivet har ytret seg. Dette er en debatt vi trenger, men vi må kunne stille det krav at de som deltar sier klart fra hvor de står med hensyn til den nye mentaliteten som noen næringslivsledere har vist. Det er av stor interesse å få Finn Bergesen jr. sitt svar. Det spørsmål jeg har stilt ham kan besvares enkelt og klart.