Økolandet Norge

Økolandbruket er ikke lenger håret i suppa.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fra å ha vært et uavhengig prosjekt – til dels i sterk opposisjon til konvensjonelt landbruk og offisiell landbrukspolitikk – er økologisk landbruk i dag blitt en integrert del av nasjonal og internasjonal landbrukspolitikk. Foredlingsindustrien har motstrebende lansert økologiske produkter, og både den forrige og den nåværende regjeringen har lansert høye mål for den økologiske produksjonen. Den rød-grønne regjeringen ønsker at 15% av alle norske matvarer skal være økologiske innen 2015.

Økolandbruket har gått fra å være et hår i suppa til å være rosinen i pølsa i norsk landbruk.

Men samtidig som myndighetene med Landbruks- og matdepartementet i spissen har omfavnet oss økobønder, har de krevet en langt sterkere styring av oss. Regelverket vi arbeider etter, fastsettes nå i EU – i siste instans i Kommisjonen – og implementeres deretter av Landbruks- og matdepartementet her hjemme. Den gamle instansen for utarbeiding av regelverket – Debio – er sammensatt av en rekke organisasjoner fra landbruket, miljøbevegelsen og foredlingsbedriften, altså av aktørene i det økologiske landbruket. Dette organet har knapt noen makt lenger utover å utøve kontroll.

Denne ordningen har gitt økolandbruket legitimitet og antakelig større gjennomslag overfor nye brukergrupper i næringen. Men legitimiteten har også sin pris: Endringene i regelverket er hyppige, omfattende og ofte vanskelige å forstå. Flere ganger i året mottar vi som økobønder et relativ tykt hefte med slike endringer. Det som var godkjent økologisk praksis i fjor, er ikke godkjent praksis i år, og omvendt. Disse regelendringene sammen med et nitid kontrollsystem, har gjort at mange bønder har falt av økolasset de siste åra.

Økologisk landbruk og økologisk mat opplever nå kraftig framgang – mer som følge av den generelt økende miljøbevisstheten enn som følge av landbrukspolitiske stimuleringstiltak-. Denne situasjonen stiller økologisk landbruk overfor nye utfordringer, særlig i forbindelse med utvikling av driftsformer som gir minst mulig påvirkning av klimaet. Mens samfunnet -inntil videre – øker sine utslipp av drivhusgasser, kan økologisk landbruk både framstå som en positiv motmodell, og som et laboratorium for mer miljøvennlig produksjon generelt. Da er det ikke opplagt at den kraftige offentlige styringen av økolandbruket er en styrke. Å være en integrert del av landbrukspolitikken i Norge og EU, kan redusere økolandbruket til et politisk gissel og en markedsnisje og gjøre det vanskelig å framstå som et troverdig alternativ.

Regelendringene fra Brüssel og departementet kan vise seg å gå i motsatt retning av hva som er økologisk riktig. To eksempler:

1: Bare 3% av Norges areal er dyrket. En stor del av det resterende arealet har i all tid vært brukt til beite. Slik utmarksbeiting er god ressursutnyttelse og den mest miljøvennlige fôrproduksjonen som finnes. Beiting er også svært viktig for dyras trivsel og helse og for det biologiske mangfoldet. På tross av dette kan Debios meldingsblad fra august i år fortelle at kravet om at 50% av fôret i beitesesongen skal tas opp på beite, er fjernet. Årsaken er opplagt: I de store besetningene som nå stimuleres av offentlige virkemidler, er det ofte vanskelig å organisere beiting. For å spare arbeidskraft holdes dyra inne i store haller og fôres med kraftfôr og innhøstet gress/silo.

2: EU har – etter lang tautrekking – fastsatt maksimal ufrivillig innblanding av genmodifisert materiale i økologiske produkter til 0,9%. Sporingsgrensen er 0,1%. Maksgrensen er altså satt 9 ganger høyere! Norge arbeider nå med å implementere dette nye direktivet. Også her er bakgrunnen tilpasning til en lite miljøvennlig landbrukspolitikk generelt: EU-kommisjonen ønsker større utbredelse av genmodifiserte kulturer, og en større utbredelse av slike er uforenlig med ønsket om kulturer som er helt fri for genmodifiserte organismer (smitte).

Idébakgrunnen for økologisk landbruk blir i Debios regelverk definert som bl.a "et helhetssyn som omfatter de økologiske, økonomiske og sosiale sidene ved landbruksproduksjonen, både i lokalt og globalt perspektiv." Man skal "produsere mat med høy kvalitet,… sikre genetisk mangfold og artsrikdom,… Skape et miljø som tilgodeser husdyrenes naturlige atferd og behov."

De to regelendringene ovenfor er i strid med samtlige av disse overordnete målene. Derfor har også motstanden ut i Europa vært sterk – både blant forbrukere, i EU-Parlamentet og blant økobøndene.

Også her i Norge må vi få en diskusjon om hvilken vei økologisk landbruk skal gå. Har økolandbruket en selvstendig funksjon som alternativ modell og inspirator i en verden som sliter med stadig større økologiske problemer, eller skal det brukes som en blomst i knapphullet i (landbruks) politikken?