Økologisk krise

Norge vil kjøpe regnskog for 3 milliarder, mens vår egen tareskog forsvinner.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tareskogen er Norges desidert mest produktive økosystem. Vi står nå ovenfor en alvorlig økologisk krise: Tareskogen er i ferd med å forsvinne!

Taren inngår i næringsnettverk som blant annet innebefatter bakterier, små krepsdyr, snegler, kråkeboller, krabber, hummer og ikke minst fisk og sjøfugl. Med unntak av snegl og kråkeboller, som kan beite direkte på taren, spiser de fleste andre organismer tare i form av løsrevet materiale.

Taren inneholder antibeitestoffer og har en relativt lav næringsverdi, men bakteriell nedbrytning sørger for at taren likevel kan egne seg som føde for en rekke av disse organismene. Det er altså et komplekst system vi har med å gjøre når vi forsøker å utrede sammenhenger mellom systemets ryggrad, taren, og resten av dets bestanddeler.

Det oppsiktsvekkende og ikke så rent lite skremmende er at disse høyproduktive områdene er i ferd med å forsvinne.

Stortareskogen langs kysten av Nord-Norge og sukkertareskogen i Skagerrak er hardest rammet, men de direkte årsakene synes å være noe forskjellige. Mange steder der det tidligere har ruvet frodig tareskog, er det nå kun golde ørkenlignende områder dominert av kråkeboller, slik som i Nord-Norge, eller nedslammet bunn dominert av trådformete rødalger, slik som i Sør-Norge og til dels på Vestlandet. 

Kråkebollens fremgang 

I Nord-Norge skyldes tareskogens tilbakegang i hovedsak en kraftig økning i kråkebollepopulasjonen og et skifte i kråkebollens fødestrategi. Fra tidligere å ha vært relativt passive organismer som livnærte seg av det som måtte komme drivende forbi, er kråkebollene nå blitt aktive og hardbarkete beitere.

Denne overgangen skyldes mest sannsynlig økt konkurranse om føde innad i populasjonen. Man regner med at tareskogen kan bestå med en populasjonstetthet av kråkeboller på rundt 5 individer per kvadratmeter, mens det er observert tettheter på 120 individer per kvadratmeter i disse områdene. Dette sier mye om hvor voldsomt kråkebollebestanden har økt. Årsaken til dette er foreløpig uklar.

Foto: Frithjof Moy, NIVA Vis mer

Temperaturendringer i havet kan ha ført til økt overlevelse av kråkebollelarver. Kommersielt fiske kan ha ført til betydelig reduserte bestander av predatorer som spiser disse larvene. Resultatet er sannsynligvis blitt flere larver, og større sjanser for at flere individer vokser opp.

Det har vært spekulert i om reduksjon i steinbit- og hummerbestander, som er potensielle kråkebollejegere, også kan ha noe med saken å gjøre, men det finnes få konkrete beviser for dette. Norsk institutt for vannforskning (NIVA) har i 2008 fått innvilget midler fra Norges Forskningsråd til et prosjekt som skal ta for seg deler av denne problemstillingen.

Noe er råttent utenfor staten Danmark 

I Skagerrak er årsakssammenhengen kanskje enda mer diffus. Da omfanget av reduserte sukkertareområder ble kjent høsten 2004, opprettet Miljøverndepartementet et sukkertareprosjekt. Dette prosjektets mål var å videreføre kartlegging av utsatte områder og identifisere årsaker, mulige konsekvenser og tiltak for å forbedre situasjonen. Man lurer på om en kombinert virkning av økt vanntemperatur og økt næringstilførsel, samt nedslamming, kan være nøkkelen til forsvinningsgåten.

Avrenning fra land gjør at vannet blir mer grumsete. «Grumset», som i hovedsak består av jordpartikler, legger seg som slamteppe på bunnen. Trådformede alger ser ut til å trives under disse forholdene, og har overtatt dominansen i tidligere sukkertareområder. De legger seg som et lurvete dekke over slammet og vokser dessuten som epifytter på sukkertaren. (En epifytt er en organisme som vokser på en annen, fotosyntetiserende organisme.)

Epifyttene kan gjøre det vanskeligere for sukkertaren å overleve og reprodusere, samtidig som slamteppet kan hindre taresporer i å feste seg til bunnen og vokse opp. De voksne plantene har store blader som kunne feid havbunnen ren i perioder med mye bevegelse i vannet, men det er nå få igjen av dem. Spesielt varme sommere i løpet av de siste 10 årene, med vanntemperaturer oppunder sukkertarens tålegrense (ca 23 ºC), kombinert med påkjenninger som følger av økt mengde epifytter kan ha ført til betydelig redusert levedyktighet.

Når produksjonen av sukkertare i tillegg ser ut til å være dårlig, har tareskogen et problem. I tillegg til overvåkingsprosjektet finansiert gjennom Statens Forurensingstilsyn fikk NIVA innvilget støtte fra Norges Forskningsråd til enda et sukkertareprosjekt i 2007. Dette prosjektet har som mål å finne årsakene til skiftet fra sukkertareskog til dominans av trådformede alger i Skagerrak. Overvåkingsprogrammet har ført til at problemet i stor grad er kartlagt og mulige årsakssammenhenger og konsekvenser er foreslått.

Årsakshypotesene undersøkes videre i det nye prosjektet, men ingen konkrete tiltak for å bedre situasjonen er foreløpig satt i verk.


Fisken er blitt hjemløs
Når skogsområder på størrelse med Vestfold fylke er forsvunnet, er det klart at dette får konsekvenser. Blant konsekvensene er en mangel på næringsstoffer for fisk. I Vega kommune i Nordland opphørte rusefangst av kystnær torsk i 1972, som følger av altfor lite fisk. Den reduserte bestanden har ført til et inntektstap som etter dagens priser tilsvarer ca. 15 millioner kroner årlig bare i denne kommunen.

Fra 1990-tallet og frem til 2005 har bestanden av kystnær torsk gått tilbake med 30 prosent. ”Dersom vi regner at torsken ligger rundt tredje eller fjerde ledd i næringskjeden, fører den ødelagte tareskogen i Nord-Norge til at en næringsproduksjon tilsvarende 3-400 000 tonn fisk går tapt hvert år. Det er mer enn hele den norske torskekvoten…”, sier Hartvig Christie (forsker ved NIVA) til Apollon 5/6 2007.

Når det gjelder økologisk og økonomisk konsekvensutredning utover dette estimatet, ligger vi milevis bak behovet.

Skrivebordspolitikk

Det er nokså frustrerende for en skarve marinbiologspire å sitte i denne suppa og innse at dette er et problem man kunne grepet fatt i for flere tiår siden. Allerede på 70-tallet registrerte man en økning i kråkebollepopulasjoner og en reduksjon i tareskogsområder. Fiskere langs kysten av Nord-Norge klaget over dårligere fangst, mens myndighetene satt og klødde seg i bevilgningsskjegget.

I dag er situasjonen for tareskogen blitt verre, kunnskapen noe bedre, men myndighetenes skjegg klør fortsatt. Stortingsmelding nr 12 av 15. mars 2002 bar i midlertidig løfter om en ny tid: Regjeringen ønsket ”å etablere en helhetlig og langsiktig plan for bærekraftig forvaltning av tareressursene og iverksette nødvendig forskning og mulige tiltak for gjenoppretting av tareskogen”.

I februar 2002 satte fiskeridepartementet i samarbeid med miljøverndepartementet ned en ekspertkomité, som skulle ”kartlegge problemstillingene og komme med forslag til ytterligere forskning på årsaker til nedbeiting og foreslå mulige tiltak for gjenoppretting av tareskogen i nedbeitede områder”.

En feit rapport lå ferdig i juni 2002, men svært lite har egentlig skjedd siden det. Havforskningsinstituttet har fått øremerket støtte til prosjekter i Porsangerfjorden som blant annet tar for seg tareskog, men det kan langt fra kalles en storsatsing. All overvåking og utredning i hele verden gjør fortsatt svært lite med selve problemet, for kunnskapen er ikke mye verdt uten vilje til handling.

Naturvernere skriker etter forebyggende tiltak, mens myndighetene sitter i pengebingen og venter på at forskerne skal finne de helt konkrete årsakssammenhengene, slik at pengene kan brukes på de riktig effektive forebyggende tiltakene. Forskerne skriker etter støtte for å kunne finne ut av årsakssammenhenger og kommer med konkrete forslag til forebyggende tiltak som kan hjelpe, men får stort sett kun avmålte svar.

Innen vi får karet oss ut av denne hengemyra er det kanskje for sent! Det virker som vi sitter handlingslammet med hodet godt begravd i både stein, sand og mudder og forventer at naturen skal ordne opp på egenhånd.

Og snart kan det hende den gjør det: Viktige kommersielle fiskebestander står i fare for fullstendig kollaps, mens politikerne fortsatt sitter med bevilgningsskjegget i postkassa.

Denne artikkelen har stått på trykk i tidsskriftet argument.