Kortere: Når det regner på Rimi og Røkke, drypper det på deg og meg. Sosial- og bedriftsøkonomisk kan hende fornuftig. Men tenker vi helseøkonomi, er svaret mer komplisert.

Richard G. Wilkinson («Unhealthy societies», London: Routledge, 1996) fant i en global undersøkelse at forventet levealder ved fødsel kunne forutsies nesten perfekt, ikke bare ut fra landets og familiens økonomi, men også ut fra hvor mye av et lands inntekter som fordeles blant de 70 prosent av befolkningen som har minst.

Skjevhet

På 1980- 90-tallet økte skjevhetene i inntektsfordelingen i en rekke europeiske land, også i Norge. Wilkinson undersøkte da, i 12 vesteuropeiske land, sammenhengen mellom økning i inntektsgapet mellom fattig og rik og økning i forventet levealder. Han fant at der inntektsgapet økte minst, i Frankrike, Hellas og Vest-Tyskland, økte forventet levealder mest. Mens der inntektsgapet økte mest, i Thatchers Storbritannia, Irland og Danmark, økte forventet levealder minst.

Samme tendens gjelder i USA. Kaplan og medarbeidere publiserte i 1996 en undersøkelse av sammenhenger mellom inntektsfordeling og helse i landets 50 stater. De fant at mer enn 1/3 av alle dødsårsaker kunne forklares ut fra hvor stor andel av inntektene i en stat som gikk til den halvparten av innbyggerne som hadde minst. Ut fra hvor skjev inntektsfordelingen var i en stat, kunne de forutsi antall tilfeller av: lav fødselsvekt, drap, voldskriminalitet, arbeidsudyktighet, røyking, mangel på fysisk aktivitet, arbeidsledighet, fengslinger, mottatt av sosialhjelp og dårlige skoleresultater. I en annen amerikansk undersøkelse kunne Kennedy og medarbeidere samme år, med andre metoder, bekrefte de fleste av Kaplans funn.