Økte forskjeller - dårligere helse

De fleste partiene gikk til stortingsvalg på en økonomisk politikk som vil øke forskjellene mellom folk i Norge. De så ut til å tenke: Vi må skape for å kunne dele. For å få skapt, må det investeres. For å ville investere, må de rike få bli rikere. Da får landet bedre råd, også til å hjelpe de fattige til å bli litt rikere.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Kortere: Når det regner på Rimi og Røkke, drypper det på deg og meg. Sosial- og bedriftsøkonomisk kan hende fornuftig. Men tenker vi helseøkonomi, er svaret mer komplisert.

Richard G. Wilkinson («Unhealthy societies», London: Routledge, 1996) fant i en global undersøkelse at forventet levealder ved fødsel kunne forutsies nesten perfekt, ikke bare ut fra landets og familiens økonomi, men også ut fra hvor mye av et lands inntekter som fordeles blant de 70 prosent av befolkningen som har minst.

Skjevhet

På 1980- 90-tallet økte skjevhetene i inntektsfordelingen i en rekke europeiske land, også i Norge. Wilkinson undersøkte da, i 12 vesteuropeiske land, sammenhengen mellom økning i inntektsgapet mellom fattig og rik og økning i forventet levealder. Han fant at der inntektsgapet økte minst, i Frankrike, Hellas og Vest-Tyskland, økte forventet levealder mest. Mens der inntektsgapet økte mest, i Thatchers Storbritannia, Irland og Danmark, økte forventet levealder minst.

Samme tendens gjelder i USA. Kaplan og medarbeidere publiserte i 1996 en undersøkelse av sammenhenger mellom inntektsfordeling og helse i landets 50 stater. De fant at mer enn 1/3 av alle dødsårsaker kunne forklares ut fra hvor stor andel av inntektene i en stat som gikk til den halvparten av innbyggerne som hadde minst. Ut fra hvor skjev inntektsfordelingen var i en stat, kunne de forutsi antall tilfeller av: lav fødselsvekt, drap, voldskriminalitet, arbeidsudyktighet, røyking, mangel på fysisk aktivitet, arbeidsledighet, fengslinger, mottatt av sosialhjelp og dårlige skoleresultater. I en annen amerikansk undersøkelse kunne Kennedy og medarbeidere samme år, med andre metoder, bekrefte de fleste av Kaplans funn.

Helse

I 1998 fulgte Kennedy og medarbeidere opp. De publiserte en analyse av sammenhengen mellom inntektsfordeling og økonomisk status og hvordan folk selv vurderte sin helse. Undersøkelsen omfattet 200000 amerikanere over 18 år, fordelt på 50 stater i USA. Forskerne så bort fra den enkeltes økonomi og personlige karakteristika. De fant da at sammenlignet med dem som bodde i stater med best inntektsfordeling, hadde de som bodde i stater med minst inntektsfordeling, 30 prosent høyere sannsynlighet for også å rapportere dårlig helse. Denne undersøkelsen viste dessuten at virkning av inntektsfordeling på hvordan man oppfatter sin helse, ikke bare gjelder de laveste inntektsgruppene. Også de med middels inntekt vurderte helsen sin som dårligere hvis de bodde i stater med dårlig inntektsfordeling.

Sykdom og død

Kennedy og medarbeidere beregnet også hvor sterk effekten av manglende inntektsfordeling var på hvordan folk vurderte helsen sin. De fant at effekten av inntektsforskjeller var like sterk som effekten av andre kjente risikofaktorer (røyking, høyt blodtrykk osv.) for sykdom og død. Helsepsykologer taler derfor nå om inntektsforskjeller som «det nye patogen».

Dette er det Bondevik og Petersens egentlig forhandlet om da de diskuterte skattelette og velferd før regjeringsdannelsen: Hvor mye skal vi øke forskjellene mellom fattig og rik? Hvor mye skal vi redusere økningen i forventet levealder? Hvor mye skal vi øke sykeligheten i befolkningen? I rike land som Norge, er det ikke hva vi har å rutte med som teller mest, men forskjellene mellom oss.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer