OL som brekkstang

Takket være sommerlekene i Bejing neste år har folket i Darfur fått nytt håp om fred, skriver Anne Thurmann-Nielsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Sport kan brukes til mer enn rekorder og gullmedaljer. Særlig hvis det dreier seg om olympiske leker i en voksende stormakt som Kina. Og enda viktigere; den samme stormakta sitter som fast medlem i FNs sikkerhetsråd. Der har Kina det siste året vært med på å hindre at fredsbevarende styrker fra FN slipper inn i Sudan for å beskytte folket i landets vestlige region, Darfur. Sudans president Omar Hassan al-Bashir har satt ned foten hver gang det har vært snakk om FN-soldater, og Kina har stukket kjepper i hjulene for Sikkerhetsrådet ved å nedlegge veto. Sudans olje har vært alt for viktig for Kina. Mye viktigere enn at 200 000 mennesker i Darfur er drept og to millioner er jaget på flukt av regjeringsstøttet milits og opprørere.

Så brutal er internasjonal politikk, og det er her sport har fått inn en liten kile. For sommerlekene i Bejing neste år skal være et utstillingsvindu mot resten av verden for Kina. De grove bruddene på menneskerettighetene i Darfur, som USA kaller et folkemord, har begynt å gi Kina stygge riper i OL-lakken. Særlig etter at Hollywoodstjernen Mia Farrow begynte å kalle lekene for Folkemordlekene. Ved siden av et enormt internasjonalt press har dette ført til at Kina denne uka valgte å undertegne en resolusjon i Sikkerhetsrådet. For kineserne vil ikke miste ansikt. Forsker Andreas Selliaas på Norsk Utenrikspolitisk Institutt sier at kineserne er meget følsomme for kritikk knyttet til sommerlekene i Bejing. Som prosjektleder for forskningsprosjektet Sport og forsoning vet han at sport har fått en økende betydning innen internasjonalt forsoningsarbeid. Går det som Kina håper, vil Nord- og Sørkorea stille på samme lag under sommerlekene i Bejing. IOC har lenge arbeidet med saken, men Kina vil få æren. Litt fred i Darfur vil gjøre glorien enda blankere.

Resolusjonen som enstemmig ble banket fast i FN sikrer at en av de største fredsbevarende styrkene i FNs historie, 26000 soldater, skal være på plass i Darfur neste år. Norge skal stille med 200 ingeniørsoldater. Men mandatet til resolusjonen, som har fått tallet 1769, er allerede utsatt for hard kritikk. Advarslene om livsfarlige forhold, sykdom og at hele operasjon vil være nytteløs har mange stemmer. Det samme gjelder muligheten til å bruke makt. Så langt vil det såkalte kapittel 7-mandatet bare gi FN-styrkene muligheten til selvforsvar, forsvar av sivile hvis de blir angrepet og sikring av hjelpearbeideres bevegelsesfrihet. Det er mye grums som skal klares opp før styrkene står på den karrige jorda i Darfur.

En hel verden har i over fire år vært passive vitner til at befolkningen i Sudans vestlige provins, Darfur, er blitt slaktet ned, voldtatt og jaget på flukt. Hjelpearbeidere er blitt angrepet, drept og jaget ut av Sudan. Militsen, som står for mye av overgrepene, har fått støtte fra regjeringen i Khartoum. Sammenligningene med folkemordet i Rwanda i 1994 har vært mange. Katastrofevarslene fra blant andre tidligere nødhjelpskoordinator i FN, Jan Egeland, har vært høylytte. Sudans styresmakter har trukket på skuldrene og nektet det internasjonale samfunn å ta affære. Bare en liten og dårlig utstyrt styrke på 7000 soldater fra den afrikanske unionen har sluppet inn. De har ikke kunnet hindre nye overgrep.

Det viktigste nå er at det internasjonale samfunnet blitt enige om å finne en løsning på konflikten i Sudan. Det politiske spillet om menneskeliv i Darfur ser ut til å ha kommet ut av bakevja. Nå handler det om å skaffe nok soldater og ikke minst nok penger. Bare det første året vil koste 12 milliarder kroner. Håpet er at FNs medlemsland vil være like giverglade som etter tsunamien. Når Fremskrittspartiet advarer på det sterkeste mot å sende norske ingeniørsoldater til Darfur fordi det er livsfarlig og malariabefengt, er det litt underlig at man i årevis har sendt norske bistandsarbeidere til Sudan uten å blunke. De har i motsetning til soldatene aldri hatt våpen å forsvare seg med.

Det er lang vei fram til fred i Darfur, men det viktigste nå er at resolusjon 1769 ikke blir en av FNs mange papirtigre. Når verdens atleter konkurrerer i Bejing neste sommer har FN-styrken så vidt kommet til Darfur. De får gå for gull der også.