Olje i matfatet

De som tror at folkeretten sikrer Norges suverenitet, rettigheter og interesser i nord, kan få seg ubehagelige overraskelser i framtida.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Utenriksminister Jan Petersen er i Moskva. Der har han mye å snakke om. På sitt bord på 7. juni-plassen har han lenge hatt liggende stortingsmeldingen om nordområdene. Den har vært utsatt minst tre ganger. Slik meldingen var utformet før jul, er det like bra at den er blitt liggende. Den manglet mye på å være det politiske plandokumentet som landet trenger og fortjener i nord. Nå kommer kanskje meldingen, slik at Stortingets utenrikskomité kan komme i gang med behandlingen av den. Mye tyder på at komiteen i tilfelle får store muligheter til å utforme en aktiv norsk politikk i nord på områder der stortingsmeldingen mangler både perspektiv og forslag til handling.

Men det er dessverre langt fra sikkert at en ny rødgrønn regjering etter valget i høst vil kunne samle seg om en mer kraftfull politikk i nord enn den sittende regjeringen har klart. Både Arbeiderpartiet og Senterpartiet har lange og solide tradisjoner for å ta framtidsrettede grep i norsk oljepolitikk. Nasjonen kan takke Ap-politikere som Jens Christian Hauge, Finn Lied, Arve Johnsen, Bjartmar Gjerde og Jens Evensen for rikdommen vi nyter godt av i dag og i mange tiår framover. Like framsynte politikere i Senterpartiet skaffet ved en rekke korsveier det nødvendige flertallet for de fellesskapsorienterte løsningene framfor de privatiserte. En kronikk her i avisa om nordområdene tyder på at partileder Åslaug Haga har gjenoppdaget denne partitradisjonen.

Er Sosialistisk Venstreparti under Kristin Halvorsen så forandret at partiet er klare til å støtte en politikk som sikter på å utnytte olje- og gassressursene i nord etter et eventuelt regjeringsskifte? Både SV og Sp kan dessuten få problemer med å stå inne for et tett samarbeid med EU om energiutvikling i nord som Norge kan få behov for.

De store spørsmålene i nord er ikke småstatsanliggender akkurat. Vår tradisjonelle allierte der, USA, er i mange av de viktigste sakene i dag mer alliert med Russland enn med oss. De områdene som vi er vant til å betrakte som et enormt matfat fylt av fornybare ressurser i form av levende fisk av mange slag, der vi utøver suverenitet over et område som er en stormakt verdig, er sett fra Washington først og fremst et enormt reservebasseng fylt med fossilt brennstoff i form av olje og gass. I Washingtons langsiktige planlegging er dette en brennstoffreserve som USA trenger for å redusere dagens voksende avhengighet av leveranser fra Midtøsten.

En indikasjon på hvor styrende hensynet til sikre framtidige forsyninger av fossilt brennstoff er for USAs politikk, er at også Hans Blix nå er overbevist om at en hovedgrunn til at USA invaderte Irak, var å sikre seg tilgang til landets oljereserver i framtida. «Jeg trodde det ikke selv i begynnelsen. Men USA er enormt avhengig av olje. De ønsket å sikre seg olje i tilfelle konkurransen på verdensmarkedet blir tøffere,» sier FNs tidligere våpeninspektør Blix nå.

De som tror at folkeretten sikrer Norges suverenitet, rettigheter og interesser i nord, kan få seg alvorlige overraskelser dersom det drar seg til for alvor på områder der stormaktene har interesser de selv betrakter som avgjørende. Den utsatte oljemeldingen er bare ett av flere signaler om at regjeringen Bondevik lenge har gjort for lite og kommer for seint på banen i nord. Russiske talspersoner reiser verden rundt med kart der det vi kaller «omstridt område» er markert som rent russisk på Moskvas side av sektorlinjen, slik at blant annet det store gassfeltet Feydin High blir deres alene.

Hvem skal støtte oss i protesten mot dette overgrepet dersom USA allerede har et omfattende samarbeid med Russland om framtidige leveranser av olje og gass fra dette og andre felt?

Vel, ett svar er at det hadde ikke vært like enkelt for russiske statsråder å legge fram slike kart verden rundt dersom det norske kravet om en løsning langs midtlinjen hadde representert en EU-grense i nord. Kan vi likevel mobilisere interesse i Brussel for norske rettigheter og interesser der motparten er et Russland alliert med USA? Kanskje, men den kamelen er vel for drøy kost både for Haga og Halvorsen når de også må servere den til sine museumsvoktere.