Olje og avmakt

Økonomer som Kåre Willoch befinner seg sjelden i fremste rekke der noe nytt blir skapt. For tretti år siden var det Statoil, og Willoch mener det var og er en ulykke.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I DAG er det tretti år siden Arve Johnsen startet opp Statoil i ei sigarkasse i Stavanger med Finn Lied og Jens Christian Hauge som ideologer, idémakere og selskapets første styreformenn. Forleden sto Kåre Willoch på talerstolen i Gamle Logen i Oslo på konferansen «Olje og makt» og beskrev Statoil-gründerne Lied og Johnsens rolle i det norske oljeeventyret som en ulykke for nasjonen. Nasjonen har bare ikke innsett det ennå. Deres handlekraft, og suksessen til selskapet de skapte, utarmet i virkeligheten den øvrige verdiskapingen i Norge.

Statsallergiske Willoch ville heller ha satset på halvprivate Hydro sammen med de multinasjonale oljeselskapene som ganske kjapt køet opp for å grafse til seg sokkelen.

I den Willochske historieskrivingen kom ikke Statoil ned på jorda før hans regjering vingeklippet Arve Johnsen og selskapet i 1984. Og opprettet den passive pengesekken SDØE. Inntil da var Johnsen og Lied, ifølge Willoch, nasjonens oljepolitiske «overmakt» som snurret rundt med avmektige og forførte politikere.

DEN ANDRE STORE dragkampen i 1984 passet ikke inn i den Willochske historieskrivingen. Den sto om det flernasjonale Mobil, som bygde Statfjord-feltet, også skulle få være driftsoperatør, eller om Statoil skulle overta juvelen på sokkelen. Willoch ville ha Mobil, men tapte for flertallet i Stortinget, skapt av Finn Kristensen i Arbeiderpartiet, Reidar Due i Senterpartiet og altså Arne Rettedal i Høyre.

I Willochs framstilling var Statoils suksess et eksempel på en ondsinnet Ap-konspirasjon mellom halvt skjulte maktpolitiske bakmenn som Finn Lied, imperiebyggende politisk-økonomiske hybrider som Arve Johnsen og forførende informasjonsledere av typen Willy Olsen. For svært mange andre var det Willochs ryggmargsrefleksive motstand mot statlig eierskap som gjorde at han heller ville la norsk sokkel bli dominert av sånne som Mobil. I 1984 var sjefen i Mobil Norge en mann som ikke ante hvor på kloden han befant seg, og heller ikke brydde seg om å få vite det, bare han fikk produsere oljen der til beste for Mobils aksjeeiere.

Willoch skrev Statoils historie som et eksempel på politikeres avmakt, mens det i nesten alle andres virkelighet er et eksempel på en villet politikk. Gjennom alle Statoils tretti år har selskapet hatt tverrpolitisk støtte. Også Høyre var en del av flertallet da selskapet ble opprettet, og ved alle de seinere milesteinene i selskapet.

DEN AVMAKTEN som Willoch framstilte som allmenn i sin glitrende formulerte tabloidhistorie i Gamle Logen, er antakelig den avmakt han personlig har følt fordi han i tretti år nesten alltid har vært i mindretall i norsk oljepolitikk. Han provoserte også flere av tilhørerne i sin egen leir som har vært med i oljepolitikken siden starten, da han framstilte lokalpolitikere som manipulert og forført, nesten korrumpert, av et overmektig statsoljeselskap.

Kåre Willoch er økonom, og økonomers rolle er oftest å være forsvarere av pengemaktens plass og privilegier. For tretti år siden var det en allianse av jurister og ingeniører som så mulighetene i naturressursene på sokkelen, og som med sin handlekraft og idékraft la grunnlaget for Olje-Norge slik vi kjenner det i dag. Kåre Willoch har gjennom SDØE et delt farskap til Oljefondet. Han har slåss for Hydro og Saga (så lenge det varte). Men han har vært reaktiv i oljepolitikken. Proaktiv var Willoch under avviklingen av absurde lukningstider og vedtekter i varehandelen, avviklingen av mediemonopolet i eteren, frislippet og det etterfølgende sammenbruddet i bankvesenet. Willoch vil ikke vedkjenne seg dem, men de ektefødte barn av willochsamfunnet er avregulerte pengeflyttere av typen Christen Sveaas, Rimi-Hagen og Kjell Inge Røkke med alle sine biler, båter, sigarer og hyttepalasser.

SÅNN SETT i et trettiårsperspektiv står både Arve Johnsen, Finn Lied, Jens Christian Hauge og Arne Rettedal seg godt i sammenlikning når målestokken er verdiskaping til fellesskapets beste, og ikke til personlig forbruk og berikelse.