Olje og avmakt

I denne artikkelen tilbakeviser Kåre Willoch at han er «statsallergiker», og hevder at han arbeidet for å redusere Staoils makt da den ble for stor.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En del av den underholdende flom av kritikk og sarkasmer som den skarpslepne Halvor Elvik slipper løs mot undertegnede i Dagbladet 18. september, faller efter mitt skjønn på sin egen urimelighet. Det gjelder for eksempel påstanden om at jeg er «statsallergiker». Men jeg vil jeg gjerne få minne om at jeg før en del salg av norske bedrifter til utlandet, som jeg regnet som landsskadelige, tok til orde for at staten skulle bruke sine eierposisjoner til å sikre nasjonal kontroll. Dette ser jeg i sammenheng med den historiske nasjonale grunntonen i den norske konservative oppfatningen av markedsøkonomien. Noe symptom på «allergi» er vel dette ikke.

Historie

Elviks antydninger om at bankkrisen mot slutten av 1980-årene og begynnelsen av 1990-årene skyldtes den borgerlige regjeringen som ble kastet våren 1986, er også tilbakevist grundig før. Jeg skal derfor avstå fra omfattende kommentarer til denne gjengangeren i sosialdemokratisk bortforklaring av virkninger av den økonomiske politikken i de første årene efter 1986. La meg bare minne om at mitt hovedsynspunkt er at man efter regjeringsskiftet og devalueringen i 1986 ventet for lenge med å stramme til i finanspolitikken, og derfor ble tvunget til å sette nye norske rekorder i høy rente for å hindre et ytterligere katastrofalt fall i kronekursen. Denne sosialdemokratiske høyrentepolitikken skapte krise hos mange med gjeld, og forverret derfor også bankenes problemer. Dette, sammen med lettsindighet i bankene, utløste bankkrisen. Lettsindigheten hang igjen sammen med at mange bankledere kunne for lite historie, og derfor ikke kjente nok til tidligere kriser.

Sløseri

Men to punkter i Elviks oljehistorikk kaller på en grundigere reaksjon. Jeg har ikke hevdet at det var feil å opprette Statoil. Derimot har jeg begrunnet inngående at de omfattende særfordeler som Statoil fikk, og den maktposisjon det fikk blant annet som rådgiver for regjeringene, førte til sviktende kostnadsbevissthet og sløseri med offentlige verdier. Det var dette som munnet ut i Mongstad-skandalen, med et tap av offentlige midler i størrelsesordenen 10 milliarder kroner i pengeverdien i siste del av 1980-årene.

Elvik behandler også overføringen av operatøransvaret på Statfjordfeltet, «juvelen på sokkelen», fra Mobil til Statoil, og skriver at «Willoch ville ha Mobil, men tapte for flertallet i Stortinget». Misvisende er et svakt uttrykk for dette. Striden gjaldt bare hvor fort man burde gå frem, for ikke å risikere at overgangen til ny operatør med begrenset erfaring skulle skape økt risiko for ulykker. Det var grunn til å frykte at Statoils selvtillit hadde vokst for raskt, og at det ville være tryggest å vente noe lenger med overføringen enn Statoil ønsket, og hadde makt nok til å sikre seg. At det gikk bra, beviser ikke at risikoen var ubetydelig. Men at Statoil kunne overvurdere sin egen kompetanse, fikk man et bedrøvelig resultat av ved Mongstad-skandalen, som jeg allerede har nevnt. Den skyldtes jo at Statoil påtok seg en komplisert oppgave som det ikke var modent for.

Flertall

Elvik har funnet ut at undertegnede «i tretti år nesten alltid har vært i mindretall i norsk oljepolitikk». Mot denne bakgrunn kan det kanskje være av interesse at det som lenge var mindretall omsider ble et klart flertall, da man kom frem til den store reformen av Statoil i 1984- 85. Man fikk avskaffet de privilegiene for Statoil som vi lenge var alene om å motarbeide, og vi fikk tilslutning til å opprette statens direkte eierskap til betydelige deler av oljevirksomheten - gjennom SDØE, utenom Statoil. Den glitrende økonomiske suksessen SDØE var det til slutt bare Fremskrittspartiet som var mot. I dag er norsk oljevirksomhet i høy grad basert på prinsipper som blant mange andre undertegnede arbeidet for gjennom noen årtier.

For tilfelle Halvor Elvik skulle ville protestere mot noe av det jeg skriver her om oljepolitikken, tillater jeg meg å nevne at jeg går meget grundigere gjennom det hele i min bok «Myter og virkelighet», som kommer første oktober.