Olje, selskaps-makt og avmakt

Slår vi sammen Hydro og Statoil, risikerer vi å skape et monster.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Stor ressursrikdom har en tendens til å skade et lands politiske utvikling og institusjoner. Det viser erfaringer fra Afrika og Midtøsten. Sammenlignet med total korrupsjon, undertrykkelse og borgerkrig betaler det norske demokratiet tross alt en lav pris: Vi har et årlig budsjettkaos i skyggen av at Frp og Hagen er tredje størst på Stortinget og størst på mange meningsmålinger.

Spenningen mellom demokrati og formuesforvaltningen spilles imidlertid ut også på mindre synlige arenaer enn Stortinget. Det viste debatten om oljeselskapene på konferansen makt- og demokratiutredningen nylig arrangerte sammen med Oljeindustriens Landsforening.

Kåre Willoch mener at det norske politiske systemet fødte et bortskjemt og krevende barn da Statoil kom til verden for 30 år siden. For ham er Mongstad-skandalen (10 milliarder 1987-kroner, ifølge Kåre Willoch) kulminasjonen av statsdrevet stormannsgalskap og et argument for private løsninger. I forrige uke gikk Dagbladets Halvor Elvik i rette med Willoch. Elvik framstiller Statoil som et produktivt avkom av jurister og ingeniører. Han erter Willoch med å tegne disse i kontrast til dagens pengeflyttere, ektefødte barn av Willochs periode som statsminister.

Trussel

Willochs analyse fører imidlertid ut over industripolitikken. Vellykket industripolitikk kan samtidig være en trussel mot demokratiet. Norsk oljepolitisk historie er full av eksempler på at halen logrer med hunden. Og sånn bør det ikke være, selv om hunden er velfødd og rik og halen ellers gjør jobben sin.

  • Alle forsøk på å forvalte formuen ved å begrense utbyggingstakten har mislyktes under press fra industrien.
  • Willoch omtalte situasjoner hvor Statoils og Hydros ledelse er enige, som «det oljepolitiske overstyret». Sist så vi dette da de to parterte og delte Saga mellom seg, mot Stortingets vedtatte politikk.
  • Statoil ble delprivatisert fordi ledelsen ikke var fornøyd med sine eiere.

Med dette ble børsen og Willochs pengeflyttere en sentral leverandør av premisser for norsk oljepolitikk. På konferansen var det First Securities-direktør (og stigende Ap-stjerne) Ove Gusevik som ga stemme til «markedet». Gusevik, som blant annet lever av fusjoner, rykter og alt som skaper aktivitet i aksjemarkedet, mener at Hydros olje- og gassdivisjon bør fusjonere med Statoil. Hans begrunnelse er at Hydro-aksjen har vært svak de siste årene. Samtidig har store fusjonerte oljeselskaper gått bedre på børsene. Derfor vil også Hydro og Statoil (som for øvrig har klart seg bedre enn de fleste) få en bedre kursutvikling hvis de blir større, ifølge Gusevik.

Ettertanke

Guseviks analyse inviterer til ettertanke:

Hva uttrykker en børskurs, hvor mye sier den om den reelle tilstanden i et selskap, og hvor egnet er den dermed som utgangspunkt for strukturbeslutninger? De siste tiders regnskapsskandaler, opsjonskrangler og boblesprekk har minnet oss om at aksjer svinger, og at grupper av aksjer har en tendens til å svinge i takt. Børsens svingende karakter gjør at man kan argumentere for nesten hva som helst, bare man velger riktige sammenligningspunkter.

Som tidligere sentralbanksjef i USA, Paul Volcker, knapt noen motstander av frie markeder, nylig sa: Opsjoner er et dårlig belønningsinstrument. I gode tider på børsen belønner de «the good, the bad and the ugly», og i dårlige tider taper alle, hvis ikke ordningene misbrukes da, la han til.

Når enkeltaksjer skiller seg fra trender, styres dette av oppfatninger. Oppfatninger kan manipuleres. Og det blir gjort. Gjennom informasjonspolitikk, kreativ regnskapsførsel og andre former for inntrykksstyring.

Monster

Om vi til tross for dette skulle godta Guseviks logikk og slå sammen Hydro og Statoil i den tro at det ville maksimere børsverdien, finnes det likevel sterke motargumenter. Vi kunne risikere å skape et monster.

Leverandørindustrien som er fragmentert og preget av svak markedsmakt i forhold til sine kunder, ville få enda tøffere forhold. Markeder uten konkurranse er en form for økonomisk diktatur.

Og endelig, det politiske systemet ville stå overfor en gigant med enda større evne til å diktere sine egne betingelser. Vi ville få et nytt Telenor, men i en sektor som etter mange mål er den aller viktigste i norsk økonomi og politikk.