Oljedemokratiet

Det norske folk vokter oljeformuen gjennom sine valgte representanter. Det har endret det politiske landskapet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JEG HUSKER

vi satt i stortingskantina, noen journalister, inni det som spøkefullt ble kalt «krematoriet», hvor røyking den gang var tillatt. Thorbjørn Jagland kom og satte seg. Han var ennå ikke blitt statsminister. Finansminister Sigbjørn Johnsen hadde levert sitt siste budsjettforslag, og budsjettforhandlingene var i gang på Stortinget. Det nye dette året var at det lå an til overskudd. For første gang ville det bli mulig å saldere et budsjett uten å bruke opp alle oljepengene som strømmet opp av Nordsjøen. Noe kunne settes på bok. Oljefondet var under oppbygging. Norsk økonomi var god. De fleste piler pekte riktig vei. Det var derfor lett å ty til de lyse utsiktene i norsk økonomi da vi skulle innlede en samtale med Ap's daværende parlamentariske leder.

«DET ER NÅ

problemene begynner,» sa Jagland, som alltid ser litt lenger fram enn oss andre. «Etter hvert som oljeformuen øker, vil det bygge seg opp et voldsomt politisk press for å bruke pengene til alle gode formål. (...) Det vil bli vanskelig å føre en ansvarlig politikk. Bare vent og se.»

SIDEN HAR VI

sett. Vi har for eksempel sett hvordan Fremskrittspartiet i de åra oljeformuen har bygd seg opp har hatt jevn, høy oppslutning og gradvis økt den. Vi har sett hvordan SV har gjort det samme. Begge partier har fra hvert sitt ståsted ønsket å bruke mer av oljemilliardene enn de sittende regjeringer. De har pekt på problemer i helsevesenet og i eldreomsorgen, i skolen og i kommunene. Hvorfor kan vi ikke løse åpenbare problemer i samfunnet når vi vitterlig har penger? Må ungene gå i «nedsarva skoler» i verdens rikeste land? har Kristin Halvorsen spurt. Ville de voksne funnet seg i det? Penger er ikke noe problem, har Carl I. Hagen sagt og pekt på de hundretusener av millioner kroner som fins i oljefondet. Samtidig har vi krise i helsevesenet, uverdige forhold i eldreomsorgen og soningskøer ved fengslene. Det blir ingen økonomisk krise om vi bruker åtte- ti milliarder mer enn det regjeringen har foreslått. Etter hvert har han hentet fram økonomer som støtter ham i det synspunktet. Og så har stadig flere nordmenn, som har kjent problemene på kroppen, på sine arbeidsplasser og i sine kommuner, nikket og tenkt: nei, det kan slett ikke være så farlig.

ANSVARLIGHET

lønner seg ikke lenger i politikken. Slangen har kommet inn i paradis i form av en oljerørledning. Partiene som konkurrerer om ha den beste helhetlige politikken, vekker ikke lenger begeistring. De har ikke lenger vinnersaker. Selv den humørfylte, pedagogiske og entusiastiske Jens Stoltenberg klarte ikke å overbevise oss om at vi ikke kunne bruke mer penger enn det vi brukte. Han nådde ikke engang fram til sine egne. Vi ser hvordan den like dyktige finansminister Per-Kristian Foss nå sliter med å få gjennomslag for den samme argumentasjonen. I 2001 måtte de gi opp og innføre handlingsregelen for bruk av oljeformuen, ikke minst i et desperat forsøk på å demme opp for Carl I. Hagen, som fosset fram på alle meningsmålinger. Men handlingsregelen har bare fungert som en demning. Nå stiger igjen oljeformuen i takt med skyhøye oljepriser til 1000 milliarder kroner i år og til 1500 milliarder kroner i 2008. Og før den tid skal politikerne kjempe om velgernes gunst. De skal motsies av egne partifeller i fattige kommuner som klager sin nød. De skal vedta en pensjonsreform som innebærer at vi vil få mindre i pensjon, ikke mer. De skal fortelle oss at vi må jobbe lenger, ikke kortere. De vil opprettholde høye avgifter på bensin og alkohol. De vil ikke bygge veier hurtig nok. De vil fortsette som før, selv om vi har kvadrillioner på bok!

DET BLIR IKKE

lett for noen av regjeringsalternativene å vinne valget når oljeformuen henger som en gullsky over Carl I. Hagens hode. Særlig ikke når han nå, litt såret over motbøra i det siste, sier han ikke vil støtte den sittende regjeringens budsjett i høst. Da kan det igjen være duket for nok et ansvarlig kompromiss mellom Ap og Høyre, den ansvarlige storkoalisjon. Og uansett hvor mye oljepenger de blir enige om å bruke, vil Hagen by mer.