«Oljeeventyretstjal faren min»

STAVANGER (Dagbladet): - Noen måtte ofres for å skape Norges rikdom, sier Elin Lally (31), som mistet faren i en dykkerulykke. På fredag går fristen ut for å søke erstatning etter nordsjødykkere.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hun ser på sønnen sin Thomas (3), og tenker høyt: - Han fortjener en bestefar. Men far døde som pionerdykker i Nordsjøen da jeg var bare fire måneder gammel. Bak Norges rike og glatte oljefasade ligger også ofre og tragedier, skamfull forglemmelse og bitre tap. For noen har det kostet dyrt å være med på å bygge opp landets pengebinge.

Elin Lally sitter i stua og fyller ut et skjema til Statoil. Søknad om erstatning til nordsjødykkere som ofret liv og helse på jobben. 1. februar går fristen ut.

Thomas Michael Courtney Lally, Elins far, var en av dem. Han var skotsk, og forelsket seg i ei ung stavangerjente.

- Mor var bare 18 år da hun ble gravid med meg. Så omkom min far, og livet ble så vanskelig for mor. Nå er hun også død, av kreft, forteller tobarnsmoren på Hundvåg.

Måtte være tøff

Hun skriver ikke til Statoil med håp om å få masse penger. Det handler med om anerkjennelse og respekt.

- Jeg er så stolt av faren min, han var en helt. Nå handler det også om min verdighet og identitet. Derfor vil jeg at Norge skal uttrykke sin takk for fars innsats, forklarer Elin.

Faren hadde egentlig frivakt da telefonen ringte og han ble bedt om å reise ut til riggen «Ocean Viking». Året var 1970. Stadig var det kriser på oljeriggene. Det ble tatt sjanser og gamblet stygt med sikkerheten.

- Dykkerne var tøffinger. Og var du tøff, kunne du ikke si nei. Oljen skulle opp, fort. Mentaliteten var å stå på jobb til du stupte, sier Elin.

- Hva skjedde der ute?

- Mor fortalte at far ringte hjem og sa hvor glad han var i henne. Det brukte han aldri å gjøre. Derfor følte mor at noe var farlig, risikoen var stor.

- To menn dykket sammen. Far hadde bare på sommerdrakt, sjøl om det var februar. Oksygenet var blandet feil. Kollegaen fikk panikk på bunnen og ville raskt til overflaten. Men det var farlig å stige fort, far fikk hentet ham tilbake og roet ham på en slags stol de hadde på havbunnen. Far mistet bevisstheten og fløt livløs opp, kompisen overlevde. Dødsårsaken var drukning.

Etterpå ble det forberedt rettssak mot arbeidsgiveren. Men det endte i forlik, de etterlatte fikk et mindre beløp.

Siden har de aldri hørt et ord fra det private selskapet. Lally er imponert over at Statoil går foran og tar ansvar.

År med savn

Elin Lally har snakket med andre dykkere. Hun kjenner deres bitterhet og skuffelse, og ikke minst deres helseproblemer og tragiske liv. Noen har tatt sine liv. Det har vært mørkt i oljeskyggen, først i dag har statsminister og annen øvrighet uttrykt sin takk og beklagelse.

Den offisielle anerkjennelse kommer seint. Elins mor og far hadde nettopp forlovet seg. På terskelen til et normalt familieliv ble lykken brutalt smadret.

- Jeg fant et brev fra mor til far der hun var skamfull over at hun ble gravid så ung.

- Vi måtte flytte til ei gate hvor de sosiale tragediene var samlet. Med en far med god inntekt hadde vi ikke måttet leve slik. Mor var skikkelig, men hun ble alvorlig sjuk og døde ung. Tenk så godt det hadde vært for meg å ha en fars sterke skulder å støtte meg til, sier Elin.

Hun aner ikke om Statoil finner hennes skjebne verdt erstatning. Men hun vet at hun vil kjempe videre.

- MIN FAR VAR EN HELT: - Jeg kjemper ikke for penger. Jeg søker erstatning fra Statoil for å hedre min far, og for å styrke min egen identitet og verdighet, sier Elin Lally (31) og ser ut over havet med sønnen Thomas (3) på armen.