Oljepolitisk «snurredass»?

Det skrikes ulv for tiden. Norske industriarbeidsplasser blir borte. Kjell Bjørndalen advarer mot avindustrialisering og avhengighet av inntekter fra eksport av naturressurser.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Han maner stortingspolitikere og partene i arbeidslivet til samhold i høst for å endre maktstrukturer og pengepolitikk: «Nå seiler altfor mye sin egen sjø - altfor mange sitter på hver sin tue og bare kjemper for sitt!» Norges Bank får skylda og Gjedrem svarer: Nordmenn kan takke særnorske lønnsoppgjør pluss oljepengeinnsprøyting i norsk økonomi for den høye renten. Er altså oljepengene roten til alt ondt. Hva skal vi tro? Er det så enkelt?

Jonas Gahr Støre hevdet nylig at vår politiske debatt har mistet sitt langsiktige perspektiv og går i ring som en oljesmurt snurrebass, og etterlyser en norsk «de Gaulle». Bumerkene fra Gerhardsen og Gro plasseres på Stoltenberg. Men fransk politikk er neppe relevant for å løse Norges politiske avmaktsdilemma.

Maktutredning

En glimrende rapport fra Maktutredningen - signert Eli Moen - er trolig et bedre spor. Fra et kulturelt perspektiv sammenlignes finsk og norsk industripolitikk i en dypstrukturell analyse av Norges oljesmurte velstandsproblematikk. Surdeig og nytt tankegods, som Bjørndalen og Gjedrem bør lese før partene i arbeidslivet, Norges Bank og regjeringen fortsetter svarteperspillet i høst.

Finland og Norge bygde opp sin etterkrigsindustri på råvarer. Skog og fisk. Gjennom økonomiske kriser pluss elitistiske allianser mellom stat, banker og teknologisk kunnskapskapital greide Finland på 1990-tallet å skape et koordinert samhandlingssystem som har satt landet på det industrielle verdenskartet, samtidig som landet påvirker den politiske utviklingen av EU og Europa.

Norge startet i 1978 avviklingen av den koordinerte industrielle politikken. Olje- og gassfeltet ble fjernet fra Industridepartementet, som ble nedlagt ti år senere. Siden har industripolitikken vært ført av Finansdepartementet og erstattet med strategien: «Finn mer olje - selg mer gass» - kombinert med lav lønnsvekst. Resultatene ser vi forstemmende rundt oss. Finn Lied hevder at det siste Norge nå trenger er større olje- og gassinntekter. Vi må heller føle ansvar for kommende generasjoner. Hvordan? Kanskje ved å lære fra Finland for å forstå våre egne blindsoner og snubletråder? Og hvordan skape teknologisk kunnskapsindustri!

Fragmentert

Rapporten hevder at den «fragmenterte norske staten» er resultatet av manglende samhandlingsevner mellom departementer og deres embetsmenn. I takt med oljesektorens økende betydning og miljøpolitikkens erobring av den politiske dagsordenen er industripolitikk blitt en «ikke-sak» på den politiske arena. Departementene preges av en stor grad av autonomi, som reduserer statsministerens mulighet til å utøve sterk koordinering. Fragmenteringen forsterkes ved at mange departementer er utviklet uten noe felles prinsipp, men som løsninger på personkabaler. Motstand mot politisk samhandling ligger her forankret i norsk kultur og historie.

Norsk økonomisk politikk har siden 1974 vært tuftet på en utopisk tro på et kvalitativt bedre samfunn rundt en politikk som snurrer sakte mot kollaps i en «oljesmurt snurredass». En farlig utvikling. Hvorvidt Gahr Støres rop etter sterk mann og samlingsregjering rundt Ap hjelper, er vel tvilsomt. Er det håp for oss likevel?

Erfaring

Bjørndalen hevder at all historisk erfaring viser at samfunn som er ensidig avhengig av inntektene fra eksport av naturressurser, har stagnert. De blir ensidige, sårbare, sentraliserende og kulturfattige. Moen hevder det skyldes den ekstreme norske egalitetskultur som hindrer elitegrupper i å bli sterke nok til å drive igjennom kollaborativ, teknologisk kunnskapsindustriutvikling. Kan vi gjøre noe med det da? Neppe.

Verdien av råvarebasert norsk eksport har vokst fra 72 til 84% siden 1991. Da hjelper det neppe å skyte på klokker eller prest, Gjedrem eller Bondevik. De utfører bare sekulære ritualer innenfor en neoliberalistisk teologi, styrt i den siste oljes hellige navn. Tilgi dem - de vet ikke hva de gjør!

Norges kurs ligger fast, vi trenger ikke industri. Med avtagende fart snurrer industrien sakte rundt i høykostlandets dass. Skal vi gi mer «gass»? Stole på økonomenes kursvalg, mens vi venter på de Gaulle?