Oljespagaten

Åpen og modig er to av StatoilHydros nye kjerneverdier. På selskapets første dag ble begge verdier utfordret, skriver Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fødselsdagsfeiringen kunne ikke fått en dårligere start. Idet tekstmeldingen fra konsernsjef Helge Lund tikket inn mandag morgen til 17000 ansatte med gratulasjoner på StatoilHydros første dag, holdt styreleder Eivind Reiten en hastig innkalt pressekonferanse. Selskapet har satt i gang gransking av flere utbetalinger i tilknytning til Hydros engasjement i Libya. Det er mistanke om korrupsjon og Økokrim er varslet. Internrevisjonen i Statoil ble tipset om forholdet av en Hydro-ansatt så seint som i forrige uke, bare noen dager før den nye oljegiganten skulle ringes inn på børsen.

Før min tid, sa Reiten raskt om avtalen Hydro arvet fra gamle Saga, som ble slukt av Hydro i 2000. Ingen lik i lasten, sa Lund. Hydro skal til sammen ha utbetalt 6,85 millioner dollar for å komme seg ut av den suspekte avtalen. Senere ble det avdekket at Hydro mottok to større fakturaer fra en av operatørene i Libya; en ble betalt, mens den andre ble avvist fordi man mente den var i strid med Hydros etiske regelverk.

En kjedelig sak, høres det umiddelbart ut som. En kjedelig sak er en sak som ikke er helt bra i forhold til omdømme og timing, og som krever ansikter i alvorlige folder når den kommenteres, men som tross alt ikke er all verdens. En regnskapsmessig bagatell så uviktig at Reiten åpenbart ikke kan ha vært informert om den da han i forbindelse med korrupsjonssaken i Statoil ble spurt om Hydro hadde grunn til å sjekke sine internasjonale «konsulentutbetalinger». Nei, det så han ingen grunn til. Fire år senere skal man likevel gå gjennom samtlige avtaler og utbetalinger for å avdekke om det er flere ikke-lik i lasten.

Man skulle trodd det allerede var sjekket grundig i forbindelse med fusjonen, men det trodde man vel også i Hydro etter oppkjøpet av Saga. Og som sagt, Lund og Reiten vil ikke engang kalle saken et lik i lasten. Mer som malurt i begrene som skulle svinges på denne historiske dagen for oljeriket Norge.

Om Helge Lund kunne ha ønsket seg en festligere start for det nye oljeselskapet, er saken en betimelig påminnelse om hvilket ulendt terreng giganten opererer i. Etter Statoils korrupsjonsskandale, den såkalte Horton-saken, ble det klart at heller ikke et statskontrollert norsk selskap unnslapp miljøskader i en av verdens mest korrupte bransjer, til tross for sin nulltoleranse for korrupsjon og høye etiske målsettinger. Som verdens 10. største olje- og gasselskap er StatoilHydro engasjert i regimer som knapt holder seg med kjerneverdier som «åpen» og «omtenksom», og som heller er kjent for brudd på menneskerettighetene, korrupsjon og fattigdom. Det er en nesten uoverkommelig utfordring å holde sin sti ren i land som Aserbajdsjan, Nigeria og Angola. Samtidig er det i nettopp slike land den norske oljekjempen skal vokse videre i framtida; ikke gjennom dristige teknologiske sprang og edel kappestrid, men ved å kare til seg en størst mulig andel av fattige lands oljereserver. Det er kanskje ikke mulig å pumpe sykepleiere opp av Nordsjøen, men det er ennå mulig å pumpe norske pensjoner opp av bakken i Aserbajdsjan.

Til hvilken pris, er spørsmålet som må stilles igjen. Den etiske spagaten StatoilHydro stadig vil havne i, kan bli like vond som miljøspagaten, ikke minst på grunn av det statlige eierskapet. Som et privat selskap kan StatoilHydro hevde at det driver business, ikke politikk. Det gjorde Statoil da det ble debatt om virksomheten i Aserbajdsjan: Vi er en kommersiell virksomhet, det er ikke vår oppgave å drive demokratiutvikling, het det da. Samtidig brukes nettopp det som forsvar for å gå inn i land med undertrykkende regimer – det bidrar til åpenhet og vekst. Isolasjon er ikke løsningen. Oljeselskapet Total bruker dette argumentet i forhold til sin virksomhet i Burma, og det kjøpte Pensjonsfondets etiske råd. Etter de siste voldsomme demonstrasjonene kan det hende rådet må revurdere Totals positive innvirkning på militærjuntaen.

StatoilHydros utfordring er å leve opp til festtalene som også blir holdt fra politisk hold. Selskapet liker å framstille seg som en ren og vennligsinnet gigant, som ikke bare oppfører seg mer etisk enn alle andre, men også gir mye tilbake til landene det går inn i, blant annet i form av høyteknologi. Korrupsjon og lyssky avtaler ødelegger raskt det bildet. Derfor var gårsdagens avsløring langt mer enn en kjedelig sak.

Hvorfor saken dukket opp i 12. time spekuleres det høyt i. Varsleren måtte være en misfornøyd og forbigått Hydro-ansatt. Men hvorfor het ikke varsleren Eivind Reiten? Det ville vært åpent og modig.