Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Olsenbande i søkelyset

De to franske gislene i Irak er hjemme i god behold. Men etterspillet er i ferd med å utvikle seg til en politisk skandale.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PARIS (Dagbladet): Journalistene Georges Malbrunot og Christian Chesnot ble sluppet fri like før jul. Men noe av det første de ga uttrykk for var raseri mot gaullistpolitikeren Didier Julia og hans totalt mislykkede forsøk på å få dem fri. Det hadde tvert om utsatt dem for livsfare, sa Malbrunot.

DIDIER JULIA og hans team, på folkemunne heretter døpt til Olsenbanden, skulle i slutten av september plutselig klare det myndighetene ikke klarte, nemlig å få frigitt Malbrunot og Chesnot, som var holdt som gisler av Den irakiske armé siden 20. august. Et fly og midler ble stilt til disposisjon av Elfenbeinskystens president Laurent Gbagbo. Julias medarbeider Philippe Brett skrøt fælt av sine kontakter og påsto på et tidspunkt at han satt sammen med gislene, og at det sto om timer før de ankom Syria. Men så skulle et amerikansk bombetokt ha stoppet dem ... Julia måtte reise tomhendt tilbake fra Damaskus, med halen mellom beina. Allerede da påsto han imidlertid at han hadde fått grønt lys av regjeringen, ja, av Chirac selv.

NÅ ER DET TID for oppvask, og det begynner å minne mer og mer om en dårlig spionfilm. For det er spionasje Brett og hans medarbeidere er tiltalt for. Pluss forræderi. Dette er alvorlige anklager. Samtidig anmelder Julia tyveri fra sitt kontor i Nasjonalforsamlingen, der det eneste som er blitt tatt er en mappe med navnet Chirac, med verdifulle dokumenter. Olsenbanden har også måttet levere fra seg datamaskiner, CD-romer, bilder og mapper. Her har statens interesser stått på spill. Gislene er hjemme og i god behold, så nå behøver det ikke tas hensyn lenger.

MEN JULIA LAR SEG ikke knekke så lett. Han står på sitt. Han sverger på at han hadde vide fullmakter fra høyeste hold, og krever både at utenriksminister Michel Barnier går av og at det blir dannet en parlamentarisk granskingskommisjon. Men det vil ikke myndighetene. De frykter nettopp at sannheten kommer fram. Derfor dukket ideen om spionasje opp. Med det kunne de sette superantiterrordommer Jean-Louis Bruguière på saken.

ALT KUNNE HA VÆRT latterlig, hvis ikke det hadde stått om livet til to personer. Det utsatte også deres frigivelse med en måned. Men etterspillet er latterlig. Julia fortjener ikke å bli tiltalt for forræderi og spionasje for å ha dummet seg totalt ut. Det står skrevet i kortene at han sikkert fikk offisiell støtte. Hvis han hadde lyktes, hadde Chirac og regjeringen «dratt teppet til seg» som franskmennene sier, og hvis ikke, ville han bli utpekt som syndebukk, hvilket han er nå. Forsøket på å dysse ned hele affæren er håpløst. Men typisk fransk. Det blir nok aldri noen rettssak. Det gjelder bare å avlede. Og for enhver pris unngå en granskingskommisjon. Frankrike og verden vil heller aldri få vite alt om hvordan gislene ble løslatt.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media