Olweus' metode

Før ga vi samfunnet skylda. Nå er det ikke lenger synd på bøllene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HVORFOR? SPURTE VI som oppdro forhandlingsgenerasjonen. Når barn kom for seint hjem, skulket skolen, brøt avtaler, løy og lettet lommeboka vår for mer enn en tier, når alle synder kom for en dag - da spurte vi hvorfor. Selvfølgelig sa vi at det var galt å lyve. Men vårt prosjekt var først og fremst å forstå hva som lå bak ugjerningen av tunge tanker, såre sinn, av kommunalt svik og systemets svikt mot de forsvarsløse små som skulle lære å omgås autoriteter uten frykt. Der våre egne foreldre var fraværende og allmektige, var vi forhandlingspartnere mellom barnet og oss, mellom barnet og verden rundt. Barn skulle lære å argumentere for sin sak som likestilte medlemmer av et demokratisk fellesskap. Det skulle ta flere tiår før vi erkjente at den som inviterer barna med til debatt om regelverket hver gang det strammer, har tapt. Det var vi som oppfant Barneombudet. I dag anklager han oss for manglende grensesetting.

«TYDELIGE VOKSNE» har erstattet «hvorfor?» som pedagogisk mantra. Barn trenger grenser og tydelige voksne, ifølge alle slags barnefaglige eksperter som sier de må slokke branner og stenge dører etter en generasjon abdiserende voksne som ga samfunnet skylda. Tydeligst kommer det til uttrykk i Barneombudet og statsminister Bondeviks lett svulstige retorikk når de erklærer «nulltoleranse mot mobbing», som om vi kan eksportere mobberne til et annet land og vedta paradiset. Men holdningene er tydelige nok. Barn skal lære å ta ansvaret for egne handlinger. Vi unnskylder ikke lenger atferden til ungdomskriminelle og antisosiale mindreårige med svikt i hjemmet, traumatiske opplevelser eller dårlige gener. Vi leter ikke lenger etter en forklaring. Nå skal vi lære å ta synderen i nakken først.

DAN OLWEUS LÆRER OSS. Mobbeeksperten, professoren i personlighetspsykologi med egen forskningsgruppe ved Universitetet i Bergen, har i dag hegemonisk status med sitt verdensberømte «Olweus' kjerneprogram mot mobbing og antisosial atferd», som er i ferd med å innføres i stor skala i skoleverket. Rundt 3,4 millioner kroner er bevilget over statsbudsjettet siden 2001, og programmet vil i løpet av året være i gang ved nærmere 300 grunnskoler i hele landet. Undervisningsminister Kristin Clemet ønsker at alle barne- og ungdomsskoler skal få tilbud om opplæring etter Olweus-modellen, samtidig som Barne- og familiedepartementet vil bidra økonomisk for å sikre og videreføre forskningen som foregår ved Olweus-gruppa på UiB. Som vi forstår har professor Dan Olweus ingen konkurranse av betydning når det gjelder å heve vår felles kompetanse i å forebygge og stoppe mobbing, et fenomen som først ble et begrep og gjenstand for forskning, også på verdensbasis ifølge Olweus, da Olweus kom til Norge fra Sverige på 70-tallet.

DEN GROVE MOBBINGEN ØKER, sier skolerådgiverne. Vi leser det i avisa. Gjenger hevner sin «ære», førti jentunger angriper en enslig 13-åring, SMS-mobbing i stim og pornobilder av enda en 13-åring, tatt med makt og lagt ut på nettet, bare denne uka. Olweus setter mobbing i forbindelse med vold som formidles og forherliges i ulike medier, med oppløste kjernefamilier, han var tidligere svært kritisk til barnehager, og fraværet av voksne i nærmiljøet. Men om samfunnsforståelsen hans er dårlig vitenskapelig belagt, er den usentimentale reaksjonsformen overfor mobberne som kjennetegner Olweus' metode, i pakt med et moderne syn på offerets status. I familievoldssaker har lovgiverne nå gitt klar beskjed om at det er overgriperen som først skal stoppes og eventuelt fjernes, offeret skal slippe å flykte. I skoleverket skal utgangspunktet være at hver klasse har utarbeidet tydelige regler som uttrykker ideelle omforente samfunnsnormer: Her skal vi ikke mobbe, her skal vi hjelpe elever som blir mobbet, her skal vi være sammen med elever som lett blir aleine, og her skal vi fortelle det til læreren eller noen hjemme hvis vi oppdager at noen blir mobbet.

OLWEUS' METODE involverer lærere, elever og foreldre og presenterer håndfaste tiltak for å hindre og stoppe mobbing. Metoden inviterer ikke til luftig tankespinn omkring samfunnsutviklingen som den egentlige skyldige bak overgrepene. Det er nå engang en nøktern kjensgjerning at skolen skal lære elevene å mestre ei framtid ingen av oss vet noe sikkert om, som det er et faktum at barn raskt forstår at det er farlig der ute i voksensamfunnet også. Poenget er at tydelige og ansvarlige voksne ikke forhandler med en mobber, slik vi militærnektere hadde så lett for å gjøre. Ikke behøver vi å forstå henne heller. Oppgaven er i stedet å stoppe henne og forankre en kollektiv oppfatning av overgrepene som uakseptable i hele skolesamfunnet. Oppgaven lyder: Du får høre at det er satt i gang en hatgruppe mot Stian, hva gjør du? Eller gjør du som mattelæreren, ikke noe?

OLWEUS ER ÆREKJÆR, og var denne uka påfallende raskt ute med å forklare at skolen i Moss der den 13-årige jenta ble ranet og mobbet av førti medelever, ikke hadde anvendt programmet hans det siste halve året. Han er også nøye med å oppgi i prosent hvor godt programmet virker, og han avviste i år sin eneste utfordrer, professor Erling Roland fra Stavanger, som useriøs. Olweus insisterer med andre ord hardnakket på å være kongen på haugen, et autoritært trekk hos en som vil opprettholde sitt hegemoni. Olweus er ingen forsoningens forhandler. Som Barneombudet når Trond Waage taler barnas sak med prestekallet på stemmebåndet. Det nytter liksom ikke å mukke. Tydelige voksne gir ikke mobberne kakao. Vi tar dem!