Olympisk i Oslo

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Det er 50 år siden de olympiske leker ble arrangert i Oslo, og det er helt naturlig at byens myndigheter begynner å lufte muligheten for et nytt olympisk arrangement. Det er jo naturlig at Norge får det i løpet av de neste 10- 15 åra, og så stort som også vinterlekene nå er blitt, er det lite trolig at det lar seg gjøre å legge dem til Lillehammer. Oslo må bli stedet, kanskje i samarbeid med Ringebu og Øyer i Gudbrandsdalen, der de alpine anleggene fra 1994 jo fortsatt holder internasjonal toppstandard.
  • Men skal OL arrangeres i Oslo, må det gjøres med sus og bravur. For 50 år siden var Norge ennå midt i gjenreisningsperioden etter krigen. De store stridsspørsmålene om reguleringspolitikken var bilagt, og hele det politiske Norge var innstilt på at landet vårt, og særlig hovedstaden, skulle vise seg fra sin beste side. Arrangementet ble satt inn i et kulturpolitisk perspektiv, slik man gjerne ser idretten også i våre dager. OL ble et påskudd til å drive byutvikling, med byplansjef Erik Rolfsen og arkitekt Frode Rinnan som strateger og skapende krefter. Jordal Amfi og studentbyen på Sogn ble reist, Bislett og Holmenkollen ble modernisert, og Oslo Sporveier fikk nye, flotte vogner, de såkalte sigarkassene. Rådhuset, som vi nå er så stolte av, ble åpnet i 1950, og ble sett i det olympiske perspektiv, slik den nye Operaen i Bjørvika må neste gang.
  • I det hele tatt må arrangørene både nasjonalt og lokalt huske at olympiske leker like mye er et kulturarrangement som et idrettsstevne. Det gir dimensjon til tenkningen og planleggingen. Lekene bør bli et nytt kultur- og byutviklingsprosjekt for det nye århundret. Dette er den store mulighet for Bjørvika og Sørenga, med vikingskipene. Men her må også Munch på plass på Vestbanen sammen med Fredsmuseet. Arkitekturmuseet på Bankplassen skal være ferdig til 2005. I det hele tatt: Vi må vise fram også de norske arkitektene i olympiaklassen, Snøhetta og Sverre Fehn, slik alle andre olympiadearrangører gjør. Man må la tankene fly og ideene yngle, og frykten for at det skal bli for dyrt, må man la fare, slik man gjorde i forbindelse med Lillehammer. Da kan det bli mening i et olympisk arrangement i Oslo, gjerne i det store jubelåret 2014.