Olympisk poesi

Ofte glimrende om en mann med falkeblikk som gjenser hjemstedet og seg selv.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Erik Bystad er underbevissthetens dikter. Nå dykker han dypt i egen barndom. Men det han kommer opp med, er rasjonelt og tilgjengelig. Og iblant gull verdt.

Bystads gjennombrudd på 80-tallet kom med tre sentrallyriske diktsamlinger. I mellomtida har han flyttet hjem til Lillehammer-traktene. Om det handler årets bok.

Heimstaddiktning? Et dikt heter «Kosmos, festet til det dagligdagse». For min del må Bystad gjerne dikte om dagligliv i Kuala Lumpur, så lenge jeg får se verden med hans øyne, i hans bilder, og ta del i hans evne til å se likheter, samt nyte hans språklige presisjonsnivå.

Men valget ble Lillehammer. Det var nok klokt. For det er barndomsgjensynet som samler en sjangermessig sprikende bok, med tradisjonelle, «modernistiske» dikt, selvbiografisk prosa og aforismer: «Det finnes få fedre.»

Aforistisk presisjon preger også diktene:

«Hun lukker / dagen bak seg, / han åpner / en flaske til.» «Jeg [...] Utforsket sjelen med kroppen.»

Og en moden manns mildhet lar ham se likheter han kanskje ikke så før:

«Punkter av lys oppe i åsen / ikke til å skjelne fra stjernene over. / Kosmos, festet til det dagligdagse.»
«Huset på høyden...nå huset blant manges hus. Der kornåkeren var, står det dobbeltsenger.»

Sannelig pløyes det fortsatt oppe i åsen! Men han er ensom:

«Han er: En forsøkssjel i en labyrint. / Subjekt og iakttager / i det store / ensomhetseksperimentet.» Gjør klarsyn ensom?

Et langt dikt er viet den clairvoyante lillehamringen Marcello Haugen. Portrettet røper dessuten en flik av Bystads sammenknepne humor:

«Beleiret av lidelser og spørsmål / ranker han seg klarsynt, / med tvilsom smak, blomstret slips.»

Essayisten og gjendikteren Erik Bystad er gjerrig også på diktsamlinger. Årets bok er språklig gullsmedarbeid fra barndommens bunn.