Om å åpne en kultur

De unge kvinner og menn med foreldre fra land i Asia og Afrika kjemper en kamp som også vi har kjempet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HISTORIEN GJENTAR seg naturligvis ikke. Men noen ganger skjer ting som jeg føler at jeg har vært med på før. Jeg fikk en slik opplevelse under debatten om tvangsgifte og æresdrap.

Plutselig står det fram en ny, ung generasjon av våre landsmenn med mørk hudfarge og umiskjennelig innvandrerbakgrunn. De griper ordet i det som nå er vårt offentlige rom, i mediene og på det åpne torget, og taler sine religiøse og kulturelle ledere midt imot. De krever frihet til å velge selv.

Plutselig ser vi at det i innvandrermiljøene slett ikke hersker en monolittisk oppslutning om det vi opplever som religiøs og kulturell fundamentalisme. Det er store nyanser i holdningene, og mange blant de unge vil bekjempe det de opplever som mørkemannssyn, krav om rettroenhet og underdanighet, og frykt for ethvert tilløp til avvik fra den rette lære, tro og levevis.

NÅR JEG KJENNER MEG IGJEN i denne striden, er det fordi den er en så viktig del av vår egen historie. I sterk grad kjenner vi den igjen her i Dagbladet, som gjennom hele sin eksistens har stått kompromissløst på kravet om personlig frigjøring fra bigott konvensjonell moral, med utspring i kirkelige og spissborgerlige forbud og påbud.

Det er denne holdningen som har gått under navnet kulturradikalismen. Den står for fornuft og vitenskap, og har hatt en sterk tro på opplysning som middel til å forbedre menneskenaturen. Den har vært kritisk til tro og overtro, og særlig kristendommen.

LITTERATER, VITENSKAPSFOLK, intellektuelle, men først og fremst de unge sto i spissen for de antiautoritære opprørene. Bjørnson, Skram og Garborg var dens fremste merkebærere i siste fjerdedel av 1800-tallet, men Ibsens samtidsdramaer var kanskje vel så viktige. I mellomkrigstida sto Helge Krog og Sigurd Hoel i fremste rekke, den siste ikke minst som en slags sjef for Vitenskaps-Akademiet i statsråd Astrups hus på Drammensveien, som da ble omdøpt til Lidenskaps-Akademiet på grunn av den frivole stemning, særlig nattetid.

I 1930-åra prøvde man å stanse holdningene med politi og dom, men Arnulf Øverland ble frikjent for blasfemi etter foredraget i Det Norske Studentersamfund om «Kristendommen, den tiende landeplage».

I DAG HAR kulturradikalismens religionskritikk nedkjempet de fleste ytre påbud både innenfor og utenfor kirken. Da jeg vokste opp, var det f.eks. ennå en sjeldenhet at folk levde sammen uten å være gift, og konkubinatparagrafen gjorde det til en straffbar handling så seint som på 1970-tallet. Vi var omgitt av en lang rekke mer eller mindre klart uttalte regler og konvensjoner som hadde sitt utspring i kirkelige krav.

I slutten av 1960-åra kom den siste bølgen av antiautoritært opprør. Etterkrigstidas rester av oppblåst og formell autoritet i kirke og samfunn ble angrepet av en ny generasjon. Og kvinnene sto fram og krevde likestilling, som de hadde gjort 80- 90 år tidligere, men nå med større gjennomslagskraft.

UTGANGSPUNKTET FOR DENNE politiske og intellektuelle holdningen er et syn på fundamentalismen som grunnleggende antimoderne og undertrykkende. Den vil ikke bare utrydde sine uttalte motstandere, men alle tilløp til nyanser og mangfold. Fundamentalismen har intet konstruktivt program. Den står sjelden for økonomisk eller sosial utvikling. Det kom klart til uttrykk i Afghanistan under Taliban-styret. Det har vi sett under ayatolla-regimet i Iran. Den representerer vitenskapsforakt, er stillestående og tilbakeskuende. Den har front mot demokratiet, og valser ned alle avvik fra den «rette» lære. De skriftlærde forvalter så vel troens som kulturens rette uttrykk. Så ille var ikke fundamentalismen i Norge, selvsagt, og vel heller ikke i USA der den blomstrer den dag i dag, ikke minst rundt den nåværende presidenten.

I DAG HAR DEN kulturradikale holdningen hegemoni, i kultur, i skole, i medier, ofte til fortvilelse for enkelte kulturradikalere selv, som ser faren for normoppløsning, driftsutlevelse, konsum og tomhet i den antiautoritære holdnings kjølvann.

I stedet for kritikk av den borgerlige moralen, har vi fått tøylesløshet, sier gamle kulturradikalere og istemmer deler av den verdikonservative kritikken av kulturradikalismen, omtrent som mange moderne intellektuelle i den islamske verden reagerte f.eks. på Samuel Huntingtons teser om sivilisasjonenes sammenstøt.

I en viss forstand har kulturradikalismen seiret i Europa, men det er ingen grunn til å legge ned våpnene. For vi kjenner oss igjen i de krav som de unge landsmenn med foreldre eller besteforeldre fra Asia og Afrika målbærer. I dag brukes knapt begrepet kulturradikalisme, ja det kan få noen hver til å dra på smilebåndet. Men når den kunne åpne sinn og holdninger i vår kultur, må den også kunne bidra til å modernisere og åpne andre lukkede tankesystemer. De unge bør studere hva som gjorde at holdningene fikk gjennomslag i den norske kulturen, og lære av det. For deres seier må bli deres egen greie, som likestillingsdirektør Ingunn Yssen sa. Så kan de jo lytte til 1800-tallsdikteren Theodor Casparis tale til russen i det store år for demokratiet, 1884: «Ei Ånd og Vidd, ei Talenter, - men ett er nødigt - at tenke selv - ei tære på Fortidens Renter.»