Om å forstå folk

Hva slags marked er kraftmarkedet?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET KOKER på strømmarkedet. Men hvorfor oppstår slike kriser nå, mens de aldri kom før, i hvert fall ikke siden 1950-tallet? Kan det skyldes at vi i Norge har Europas frieste kraftmarked? Og er det i så fall mulig å gjeninnføre noe av styringen vi hadde? Min favoritt-ikkepolitiker, Marit Arnstad, sa til Dagbladet onsdag at Norge med tida ville ha blitt en del av kraftmarkedet selv om vi ikke hadde deregulert i begynnelsen av 1990-åra. «Derfor blir det for enkelt å si at vi burde stått utenfor. Se til California. De forsøkte å være selvforsynte. Det gikk i svart», sa Arnstad. Men er nå det en riktig konklusjon på den krisen? Var det ikke der Enron manipulerte markedet inn i krise? I så fall var jo problemene i California en følge av liberaliseringen.

EGENTLIG fungerer markedet bare når det er sammenfall mellom markedets løsninger og samfunnsnytten. Men er vi i en slik situasjon når det lønner seg for produsentene å tømme magasinene fordi Europa peser i 35 grader og trenger kjøleanlegg på full guffe? Da blir det jo ikke noe igjen til oss når vinteren setter inn og vi trenger like mye energi til å holde huset beboelig og fabrikken igang. Selskapene syns det er fint, naturligvis, for da tjener de i bøtter og spann. Men samfunnet, som trenger energien til både å produsere varer, å frakte dem og å selge dem, taper på det. Og vi som bor her oppe under polhatten må stenge av store deler av huset, brenne bjørk og gran, og slik forurense lufta for allergikere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET ER ÉN faggruppe som nesten unisont applauderer dette, og det er økonomene. I deres verden er det fint at prisen på elektrisitet går opp, fordi det fører til strømsparing. Da vil ulønnsomme kraftverk bli lønnsomme. Ingeniørene, derimot, la mer vekt på forsyningssikkerhet og prisstabilitet. De bygde demninger for å motvirke tørkeperioder. Men ingeniørene har vi jaget på dør.

PROBLEMET er at det ikke finnes noe sånt som perfekte markeder. I alle fall ikke innenfor energisektoren der produsentene alltid er den sterke part, også sterk nok til å drive manipulasjon, som Enron-saken viste. Og i alle fall er det to regninger økonomene aldri tar med. For det første må staten betale over fellesskapet til dem som får problemer når strømmen blir for dyr. Den regningen belastes ikke økonomene, men oss alle. Burde ikke Hafslund heller ha betalt av sitt overskudd? Eller de andre selskapene, som Arendals Fossekompagni, som nå fyker oppover på børsen? For det andre vil Jens måtte betale en regning ved valgurnene for våre høye strømregninger: Han vil tape valget. Men også da er det småkårsfolket som egentlig taper. For en Høyre-regjering er enda mer «true believers» når det gjelder markedsreligionen.

SELVSAGT FÅR høyere priser oss til å spare mer og bruke mindre. Og det er jo bra, men sparing har nok et beskjedent potensial, for etterspørselen etter energi øker jo uansett. Nettopp Californias tilfelle viste noe av det viktigste livet har lært meg: «Saker er ikke så enkle». Der drev de tyngste aktørene i markedet med snusk på verst mulig tidspunkt. I Tyskland går man nå energiselskapenes internprising etter i sømmene fordi myndighetene mener at deres prissetting ikke er reell. Det er priser som også påvirker det vi betaler.

ØKONOMENE er hver for seg bra folk. Men de styres av en slem illusjon: De tror at verden er læreboka. For det er bare i læreboka at de perfekte markedene finnes. Så når Enron forstyrrer det perfekte, ser de det som unntaket som bekrefter at de har rett. Dessuten har de også alle tukteres glede av å svinge svøpen over oss som ikke skjønner og ikke forstår at det er best for oss at vi gjør som de vil. Ingeniørene har spart oss for mye, også denne moralismen. Dessuten slapp vi i deres system å følge med på «konkurransen» mellom leverandørene av kraften for å finne den billigste. Slike informasjonskostnader inngår jo heller ikke i regnskapene.

POLITIKERNE har etter forslag fra økonomene fjernet seg lengst mulig fra beslutninger som er viktige for folk flest. Men de bør fra tid til annen prøve å gå i nærkamp med dilemmaene som virkeligheten faktisk stiller oss overfor. Først da vil de også skjønne seg på folk. En venn av meg foreslår at vi bruker litt av energiinntektene til «Enron-prisen». Den skulle gå til de økonomene som gjør folk mest forbannet. Kanskje kunne Jens bli den første vinneren: Han er jo taus i elprisspørsmålet. Syns han det er bedre å være økonom enn å være statsminister?