Om å gå i tide

Tony Blair kan snart ikke lenger velge tidspunkt for å gå av.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SJELDEN SER man de menneskelige svakheter hos ledende politikere så tydelig som når de skal velge tidspunkt for å gå av. Tony Blair har vunnet tre valg og sikret sitt parti suverent flertall i snart ti år. Det har gitt et solid mandat for styring, også i strid med pressgruppers ønskemål og velgerflertallets vilje, spesielt når det gjelder Irak og Libanon-krigen i sommer. Men nå er det tydelig at han sitter på overtid. Han er i ferd med å bli det amerikanerne kaller en lame duck , som er betegnelsen på en presidents situasjon mot slutten av de åtte år han er tilmålt ifølge konstitusjonen. Da er det fortsatt mye å gjøre, men lite å få gjort. Denne følelsen brer seg nå i det britiske New Labour. Derfor rakner det rundt Blair.

DEN SOM IKKE ser dette, er imidlertid Tony Blair selv. Han var uforsiktig nok til å si offentlig at valget i fjor var hans siste. Dermed forsvant makten under ham som sanden under et slott på stranda. Men selv uten denne fatale bommerten, ville det sannsynligvis vært vanskelig for ham å drive igjennom et radikalt reformprogram etter vel ni år ved makten, slik stemningen var i ferd med å vende seg mot ham i eget parti. De løftene som nå gis, virker tomme, kontakten med velgerne er forvitret. Det som var hans karisma, og nøkkelen til hans moralske lederskap, fortoner seg som en pågående reprise av noe som var.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET ER VANSKELIG for alle typer ledere å vite når man skal gi fra seg makten. Men spesielt prekært er det for politiske ledere, som jo kontinuerlig er i offentlighetens lys. Det er alltid hyggelig å tro at man er den eneste i verden som klarer den oppgaven man har. Derfor er det ofte slik at man selv er den siste som oppdager at man ikke fungerer lenger. Blairs forgjenger som lengesittende statsminister, Margaret Thatcher, brast i gråt da hennes «venner» fortalte henne at tida var inne. Men det har nok vært like mye tårer der mannlige toppolitikere har vært i samme situasjon. Silvio Berlusconi vred og vrikket for å unngå å gå av, selv etter et valgnederlag. Det er ikke vanskelig å forstå dem: De fleste tror jo på det de driver med, at det er viktig for det landet de leder. Da er det ikke lett å tolke ropet om at keiseren ikke lenger har klær på.

FORTIDAS KONGER hadde et hoff som skjermet dem for folkets ønsker og krav. Men også dagens ledere har en svær krets av rådgivere og spinndoktorer rundt seg. I utgangspunktet ble de tilsatt for å sikre kommunikasjonen med folket, men etter som åra går, fungerer de som en støyskjerm mot omgivelsene. De blir beskyttere i stedet for kommunikatorer og idéskapere. Det er dessuten problematisk for ledere å bygge opp sin opplagte etterfølger. Det er alltid noe som hefter ved dem. Einar Gerhardsen ble sittende lenger enn han burde fordi han mente Trygve Bratteli ikke egnet seg. Göran Persson i Sverige går nå til valg for en ny periode fordi han ikke har noen kronprins eller prinsesse å satse på etter at Anna Lindh ble myrdet og Mona Sahlin blandet kredittkortene. Finlands president Uhro Kekkonen måtte til slutt bæres ut av presidentpalasset, gammel og syk, fordi han ikke stolte på sine mulige etterfølgere. Og François Mitterrand så på seg selv som den store uerstattelige sfinx.

DETTE ER NATURLIGVIS ett av maktens mange dilemmaer: Ved å bygge opp en etterfølger, svekkes også din egen makt. I Tony Blairs tilfelle ser det rett nok ut til å finnes en avtalt ordnet overgang. Men vi må tro at det fortsatt kan utløse sorgreaksjoner hos den som må gå. Det handler ikke bare om å tape fordeler og en viss livsstil - en rommelig bolig, tjenerskap og svart limousin. Makten er et sukkertøy det er vanskelig å slutte å sutte på, like avhengighetsskapende som dop. Så kan man si at makten i en viss forstand er illusorisk i en globalisert verden. Men det er et tap som man deler med mange, og jo lenger man sitter, desto mer begrenses omgangskretsen til nettopp slike avmektige som en gang var mektige. Og når både George W. Bush og Tony Blair nå sier at den viktigste friheten for folk er at de blir beskyttet mot terror, så har begge glemt at en annen frihet er enda viktigere i et demokrati, nemlig friheten til å skifte dem ut.

TONY BLAIR TROR folket fortsatt vil ha ham. Men partiet har åpenbart bedre innsikt i det forholdet enn han selv. I siste instans er det folket selv som ser at tida er ute. Men da er det ofte for seint, også for etterfølgeren.