Om å holde ord

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kvinner: Dette er en barnelærdom – at løfter er til for å holdes. Når vi ikke holder ord, mister vi troverdighet og tillit. Så enkelt er det. I Soria Moria-erklæringen ble et svært viktig likestillingspolitisk løfte gitt på følgende enkle og forpliktende vis: «Regjeringen vil inkorporere FNs kvinnekonvensjon i menneskerettsloven». Kvinnekonvensjonen skulle få samme status som andre viktige menneskerettskonvensjoner lenge har hatt i norsk rett. Som Trond Giske formulerte det foran stortingsvalget i 2005: Arbeiderpartiet ønsker ikke at norske kvinner skal gis annenrangs rettigheter!

Nå er styringsperioden snart slutt. Hele tiden har det vært en innett tautrekking om kvinnekonvensjonens status. Deler av embetsverket satte seg – bokstavelig talt – på saken. Men ved sankthanstider i fjor skar endelig justisministeren og likestillingsministeren igjennom. Konvensjonen ble løftet inn i høstens trontale, og et høringsnotat om inkorporering sendt ut. Det var en likestillingspolitisk gladmelding, og lovforslaget fikk bred tilslutning fra så vel fagbevegelse og yrkesorganisasjoner som kvinnebevegelse, humanitære organisasjoner og kirkeråd. Bare Regjeringsadvokaten var (som vanlig) imot. Nå ebber altså styringsperioden ut. Men forslaget om å inkorporere kvinnekonvensjonen i menneskerettsloven er det likevel ingen som har sett på vei til Stortinget. Hvorfor var det taust om kvinnekonvensjonen etter forrige ukes regjeringskonferanse, hvor lovsaker som ligger på vent var oppe?

La oss derfor sitere dagens kulturminister litt mer utfyllende, fra den gang de rød-grønne fortsatt var i opposisjon og ønsket seg regjeringsmakt: «Likestillingskampen er en av de store, grunnleggende menneskerettighetskamper. Den dreier seg om halvparten av befolkningen – faktisk bitte lite grann over halvparten av befolkningen – som opplever diskriminering, som opplever manglende likeverdighet, manglende muligheter til makt og innflytelse og til utfoldelse av sine egne evner og talenter, manglende muligheter for karriere, manglende respekt når det gjelder vold og overgrep osv., bare på grunn av hvilket kjønn de tilhører. Da burde vi som det likestillingslandet vi liker å skryte av at vi er, og med den pådriverrollen som vi ønsker å inneha, også være det landet som sa at denne type diskriminering skal være like uakseptabel, og gis den samme lovmessige behandlingen som de andre menneskerettighetene». (Publisert på Ap’s nettside 27.04.05) Vi er hjertens enige. Kvinner bør ikke behandles som valgflesk. Likestilling er ikke noe man bare pynter seg med. Vi har derfor et enkelt spørsmål, som går til statsminister Jens Stoltenberg: Hvor mye er et gjennomdrøftet og krystallklart likestillingsløfte egentlig verd? Hvilken tidsplan skal sørge for at løftet innfris i denne styringsperioden?