Om å knekke Ap-koden

Arbeiderpartiet har brukt mye tid og krefter på å løse Frp-koden. Nå bør partiet knekke sin egen kode, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

GUFSET FRA DE politiske meningsmålingene har kuling og snø i kastene. På flere av dem soper Arbeiderpartiet bunnen på 20-tallet, mens FrP kan bryste seg med ledertrøye og harde muskler. Hvis valgresultatet neste høst blir i nærheten av tallene vi ser nå, vil det utløse et jordskjelv i AP der også Jens Stoltenbergs lederskap vil komme i faresonen. Allerede nå ser vi tegn til at fløyene for sikkerhets skyld posisjonerer seg med tanke på et internt oppgjør. Striden om nominasjonen av Jonas Gahr Støre og en myk markering av Trond Giske som mulig arvtaker for Stoltenberg, er forsiktige uttrykk for en slik nervøsitet.

DE NYTTELØSE forsøkene på å demme opp for FrP, er en viktig kilde til uro og pessimisme i Ap. Som kjent har partisekretær Martin Kolberg lagt seg i selen for å knekke den berømmelige FrP-koden og bruke analyseresultatet i den politiske kampen. Å kjenne sin motstander, angripe på svake punkter og framheve egne løsninger, er selve formelen for partipolitisk virksomhet. Derfor er det ingen grunn til å kritisere Kolberg for at han tar analysen på alvor og springer på hesten for å angripe Frp’s politikk. Spørsmålet er heller om det er nok å knekke andres kode når man ikke forstår sin egen. De betydelige kastene i partiets politikk fra Stoltenbergs første regjering til den rødgrønne koalisjonen, vitner om betydelig usikkerhet når det gjelder egen sjel og praksis.

Artikkelen fortsetter under annonsen

FRAMFOR ALT er det grunn til å være kritisk når kultur-, byråkrat- og politikereliten skal skremme folket vekk fra Siv Jensen og hennes flokk. Vi har bak oss to oppgjør om norsk EU-medlemskap som viser hva som skjer når man behandler folk ovenfra og ned. Selv hederspersoner som Trygve Bratteli og Gro Harlem Brundtland fikk da høre hvor skapet skulle stå, og det var ikke i Brussel. Nå blir Frp’s velgere fortalt at de ikke kjenner sitt eget beste og at Siv Jensen er en slags rottefanger som lever av forførende fløytespill. Kanskje er virkeligheten mer brutal, dvs. at mange flokker seg rundt Frp fordi partiet ivaretar deres interesser.

DET ER IKKE LENGER tilstrekkelig å forstå den politiske virkeligheten etter tradisjonelle mål som høyre mot venstre, individ mot fellesskap osv. Etterkrigstida er for lengst over og et myldrende mangfold av konflikter og interesser har overtatt for Gerhardsen-samfunnets enkle matriser. Derfor ser vi at nye skiller og splittelser er under etablering og at gamle motsetninger enten forsvinner eller revitaliseres i ny form.

Skillelinjene går i mange retninger og de spriker. De inneholder variabler som klasse, utdanningsnivå, kulturelle verdier og preferanser, etniske motsetninger, økonomiske faktorer, kjønnsdimensjoner og den klassiske konflikten mellom sentrum og periferi.

AT MOTSETNINGENE tidvis synes å være tredimensjonal, dekker over at trådene går ut fra to sentre som ser ut til å etablere seg som en hovedmotsetning i norsk politikk. På den ene siden finner vi en nokså bred elite som langt på vei definerer samfunnets verdier og smak. Den kjennetegnes av et utdanningsnivå over gjennomsnittet og viktige innslag av ideologisk idealisme. Paraplyen rommer både Høyre- og SV-folk. På den andre siden finner vi grupperinger som betoner mer tradisjonelle og folkelige verdier, ofte med innslag av egeninteresse. Denne delingen er forutsetningen for Frp’s framgang. Den er også den direkte årsaken til Ap’s problemer.

AP-KODENS FREMSTE kjennetegn er at partiet har svekket kontakt med sine historiske kjernevelgere. Langt på vei har det seg selv å takke.

Ap blomstret da rettferdighet var rettighetenes mor. Rettferdighet handlet om å fordele knappe ressurser slik at alle fikk sin del, altså om genuine politisk handlinger. Rettigheter dreide seg en gang om grunnleggende forhold i politiske og økonomiske relasjoner. Nå er rettigheter tilbudsvare i det politiske supermarkedet, politikken i dem redusert til juss og paragrafer, og en viktig årsak til den pågående maktoverføringen fra folkevalgte organer til domstolene. En viktig årsak til Aps problemer er derfor endringene i den politiske strukturen.

DET HANDLER OGSÅ om konkrete saker. Det er viktig å beskytte og utvikle kvaliteten på eksisterende fellesskapsløsninger, men det er neppe nok. F.eks. hører vi ikke et pip om boligpolitikken – fordi den ikke finnes. På dette området etableres ny fattigdom og nye sosiale skranker på løpende bånd. Det skjer mens fordelingen av verdiskapningen er skjevere enn på flere tiår, noe som særlig skyldes eksplosjonen i de rikes finansinntekter. Så lenge Ap ikke tar fatt på slike spørsmål vil partiet feiltolke sin egen kode.