Om å lage avis

Morgenbladet inneholder minst en perle denne uka. Som like gjerne kunne stått i et tidsskrift.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DON DELILLO ER EN

av vår samtids største forfattere. Det må betraktes som et scoop når Morgenbladet denne uka trykker hans essay «Tre filmer, en bok og et gammelt fotografi», kyndig oversatt av Ane Farsethås. Hvor herlig forfriskende er det ikke å lese DeLillos kretsing rundt tre kunstnere; pianisten Glenn Gould, forfatteren Thomas Bernhard og jazzmusikeren Thelonius Monk.

DeLillo har studert alle tre, både deres kunst og biografi. Han har sett filmene «32 kortfilmer om Glenn Gould» og «Straight No Chaser» om Monk, og han har sett et svart-hvittbilde fra 1953, der Thelonius Monk, Charlie Mingus, Roy Haines og Charlie Parker spiller under en konsert i Greenwich Village. Parker, skriver DeLillo, «levende som en snøstorm i juli». Et flott bilde.

Denne artikkelen er stor fortellerkunst; DeLillo analyserer tilværelsen gjennom de historiene han bringer videre. Leseren sitter igjen med en visjon av skaperkraftens betingelser og dens uttrykk. Det dreier seg om ensomhet, kunst, liv, død, galskap - i en eneste stor virvel av fascinasjon for tilværelsens grenseland: Skapelsens mysterium.

LITTERATUR & KULTUR-

seksjonen er heller ikke som helhet så ille. Den inneholder til og med en slags nyhetsartikkel, om tendensen blant yngre forfattere til å utvide og supplere sine verk med nye tekster når de kommer i pocketutgave. Religionsviteren Jeanette Sky skriver i kommentaren «Biografi som speil» befriende om kunstnerbiografier som mytiske fortellinger på linje med religiøse legender. Erling Sandmo gir deg lyst til å lytte til Bruckner. Serien om journalistiske forbilder er så interessant at den nesten burde blitt samlet til ei lita bok.

Det er ikke denne delen av Morgenbladet det er noe galt med. Denne delen av Morgenbladet er faktisk helt OK.

DA ER DET VERRE

med første del av avisa; nyhet, politikk og utenriksdelen. OK, gjør et unntak for et litt for omstendelig intervju med den israelske dikteren Amos Oz; resten er direkte langmodig, tungt, tilfeldig, uvinklet, preget av det man på avisspråket kaller «langhalm» (omstendelig, snirklete, drøvtygget). Hvis det er så kjedelig å være «radikal» - som avisas redaktører hevder at Morgenbladet er - kan det være det samme.

Verst av alt er artikkelen avisa har insistert på å friste leserne med på forsida - altså selve oppslaget; løssalgsavisas lokkedue. Her ser vi et bilde av en mann med svart dress og stresskoffert, og tittelen lyder: «BI vil bli universitet: KLASSEREISEN AVLYSES - strevet etter å bli universitet kan ødelegge BI som kanal for sosial mobilitet, sier førsteamanuensis ved BI Trond Blindheim.» Forstå dette den som kan. Hva er en «kanal for sosial mobilitet»? Hvilken «klassereise» er det som er «avlyst»? Rent avisfaglig er dette oppslaget fullstendig håpløst i sin mangel på tydelige signaler.

MENS KRIGEN PÅGÅR

internt i Fritt Ords favorittavis, råtner treet. Om ikke i rota, så i trekronen. Et organ som kaller seg avis, lever av nyheter - Morgenblad eller ikke Morgenblad. Bare ved stadig å overraske leseren, skaper man et marked for ei avis. Man må forsyne leseren med uimotståelige aha-opplevelser. Ukas utgave av Morgenbladet gjør det stikk motsatte.