Om å prioritere helsekroner

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Legeforeningens forslag om å kreve høyere egenbetaling for behandling av uprioriterte lidelser har mye for seg. Mulighetene for å få behandlet større og mindre lidelser og skavanker er nærmest ubegrenset og øker i takt med den medisinske og teknologiske utviklingen. Skal det offentlige finansiere alt det helseforetakene kan tilby, vil det bli et pengesluk av slike dimensjoner at det offentlige helsevesenet selv vil bli pasient.

Derfor trengs en faglig, medisinsk gradering av hvilke former for behandling det offentlige skal dekke fullt ut, og hvilke man kan kreve større eller mindre egenbetaling for.

En slik prioritering er nødvendig dersom ikke de alvorlig syke skal lide. Det er imidlertid viktig at både leger og allmennhet er enige om hvilke lidelser som må prioriteres, og hvilke som ikke blir det. Derfor bør dette behandles på politisk nivå og vedtas av Stortinget.

Et av utvalgene stortingsrepresentant Inge Lønning ledet på nittitallet, foreslo en slik prioritering. Ifølge ham selv er ikke forslaget fulgt opp i tilstrekkelig grad, noe som foranlediger utspillet fra Legeforeningens president, Hans Kristian Bakke.

Eksempelet Bakke nevnte i radiointervjuet, var imidlertid ikke velegnet. Han mente pasientene selv burde betale for massescreening av brystkreft. For det første er brystkreft en livstruende sykdom. For det andre mener i hvert fall deler av legemiljøet at rutinemessige masseundersøkelser er avgjørende for å oppdage og behandle brystkreft på et tidlig stadium. Vi kan ikke risikere at en økt egenandel fører til at kvinner unnlater å møte på masseundersøkelser.

Derimot er det flust av lidelser vi kan leve med, eventuelt betale høyere egenandel for å bli kvitt. Det kan være snorking, nærsynthet og skavanker som krever enklere kirurgiske inngrep. Debatten om økte egenandeler for visse typer helsetjenester har mange paralleller til diskusjonene omkring framtidas pensjonssystem. I begge tilfeller må vi passe på slik at byrdene på fellesskapskassa ikke blir så stor at den bryter sammen. Det kan ende med at vi må betale for all form for behandling, enten den er viktig eller ei. Da har de ivrigste forkjemperne for et offentlig helsevesen tapt.