Om å utslette

Irans president skriver at verdens folk i dag flokker seg om Den allmektige Gud for å søke svar

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Utslettelse var den sentrale trussel i førti år under Den kalde krigen. Garantert gjensidig utslettelse blir på engelsk talende nok til forkortelsen MAD av Mutual Assured Destruction. Ren galskap, men like fullt selve balansepunktet i fire tiår. Noen lengter tilbake fordi fienden da var klar og tydelig og alt var enklere enn Osama bin Laden, al-Qaida og Mahmoud Ahmadinejad i Iran. De burde skaffe seg Stanley Kubrics «Dr. Strangelove» på DVD. De under 35 vil få ny innsikt. De over 35 vil bli minnet om hvor langt galskapen gikk før den brente seg ut. Og alle vil bli hylende underholdt av Peter Sellers nazidoktor, amerikanske president og britiske offiser. Og av George C. Scotts tyggegummityggende flygeneral.

Kubric er ren vaksine mot det som nå kommer krypende tilbake. Et nytt lavmål ble nådd forleden da vinner av Nobels fredspris, nåværende visestatsminister i den nye israelske koalisjonsregjering, Shimon Peres, avleverte følgende om Iran: «De sier de skal utslette Israel. Hvem tror de at de er? Iran kan jo selv bli utslettet».Vi som trodde fornuften vant en slags seier da Muren falt en jubeldag i november 1989, har fått nok et bevis på hvor feil vi tok.Peres som aldri har vunnet et valg, skiftet side og gikk sammen med Ariel Sharon i hans nye parti Kadima. Så fikk Sharon slag og Ehud Olmert vant valget. Nå sitter Peres på nytt i en regjering som har minst 200 atomvåpen til disposisjon. Den ammunisjonen holder et langt stykke på vei mot å sette makt bak trusselen mot Iran.

Det var den religiøse fanatikeren Mahmoud Ahmadinejad som først truet med å slette Israel fra kartet. Den trusselen ble sammenliknet med Hitlers industrielle utslettelsesprosjekt mot jødene under Den andre verdenskrigen, og skapte berettiget forferdelse verden over. Kravet fra den stadig voksende kristenfundamentalistiske bevegelsen i USA om at president George W. Bush må bruke makt for å hindre Iran i å skaffe seg atomvåpen, økte i styrke. Mottrusselen fra Peres som altså har store mengder masseødeleggelsesvåpen, har fått langt mindre oppmerksomhet, og er foreløpig møtt med svært lite forferdelse.

Men Ahmadinejad har fått den trusselen han trenger for å begrunne et atomprogram i Iran. Så mellom disse to landene har MAD gjenoppstått i all sin gru. Eller som sangeren Tom Lehrer skrev: «Snart får Egypt sin/ for å bruke mot dem du vet./ Så blir Israel nervøst, /og vil ha sin i selvforsvar /«Gud er vår hyrde», sier salmen, / men for sikkerhets skyld, skaffer vi oss bomben! / Hvem blir den neste?». Og så videre.Denne regionale MAD-mutasjonen er litt forskjellig fra Den kalde krigens mellom supermaktene som var hegemonienes kamp om landområder og råvarer kamuflert som ideologi: proletariatets diktatur mot demokrati. I Midtøsten handler det også om land og råvarer, men nå er kamuflasjen religion. Gud er på alles side. «Og du stiller ingen spørsmål / når du har Gud på laget», ifølge Bob Dylan.Nå har Mahmoud Ahmadinejad skrevet et 18 sider langt brev til George W. Bush som er like gudelig på sitt vis som sin iranske kollega. I profetiske vendinger spør Ahmadinejad om Bush er fornøyd med tingenes tilstand i verden. Han skriver at verdens folk i dag flokker seg om Den Allmektige Gud for å søke svar. I 1989 skrev ayatolla Ruhollah Khomeini til Mikhail S. Gorbatsjov og oppfordret ham til å studere islam etter kommunismens død.

I Israel bygger regjeringens siste landnåm på at landet er gitt jødene av Gud og ikke av FN. De religiøse skriftene som inngår i torahen er jødenes skjøte og gjør at det ikke er Israel som er okkupanten, men palestinerne.Det er ikke så vanskelig å være enig med George W. Bush i at en atombombe i hendene på en religiøs fanatiker i Teheran er en alvorlig trussel. Problemet for mange i dag er at det heller ikke føles trygt å ha en religiøs fanatiker i Det hvite hus med verdens største militærmaskin til sin disposisjon. Inkludert tusenvis av gamle atombomber med noen nye, mer anvendelige, typer underveis.Trygt føles det heller ikke når en tidligere general i Jerusalem begynner å snakke om å utslette et annet folk. «Hvis Gud er på vår side / Stanser han neste krig». Hilsen His Bobness.