Om det mannlige

HANNE ØRSTAVIK Alder: 39 år. Tittel: «48 rue Defacqz». Tid å skrive boka: To år.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

– Jeg kom på sporet av huset i 48 rue Defacqz ved en tilfeldighet; jeg så et bilde i en bok og måtte bare reise til Brussel. Det var noe med linjene i art nouveau, stilen som ble skapt på 1890-tallet. Jeg spurte meg selv: Hva sier denne mykheten om det mannlige?

– Ja, arkitekten her heter Paul Hankar, han levde fra 1859 til 1901 og er hovedperson i din nye roman, sammen med tvillingsøsteren Rakel. Setter du søkelyset på mannen denne gang?

– Ordet søkelys blir for bastant; jeg ville utforske flere nivåer, foruten det harde og det myke. Jeg ville blande sammen og rote opp i disse stereotype begrepene som er så sterkt knyttet til kjønn.

– Hva kom ut av blandingen din?

– Ut av blandingen … Forhåpentligvis en utvidet forståelse av måten å være på i verden. Romanen er som et hus, og inne i dette huset lever både menn og kvinner; sammenblandingen er alle erfaringene av å være i huset.

– Du skriver altså om en bestemt bygning i Brussel; og foruten søsknene Paul og Rakel møter vi også Samuel, som har et forhold til Rakel. Og utenfor huset står en ung kvinne?

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Det er også en roman om kjærlighet …

– Som utspiller seg over flere tidsplan …

– Som er utenfor tiden. I dette huset går tiden, og tiden står stille. Jeg utprøver bevegelse og stillstand.

– Du er ikke kjent for å skape familieidyll!

Hanne Ørstavik, på ferie i Veneziam, ler forsiktig i telefonen.

Romanen «48 rue Defacqz» er ellevte bok etter debuten med «Hakk» i 1994. Hun skapte fort sitt eget rom i det litterære huset med romaner som i minimalistisk stil skildrer nære familierelasjoner sett fra et kvinneperspektiv. Og hun mottok en rekke påskjønnelser, som P2-lytternes romanpris 1999 for «Like sant som jeg er virkelig» og Brageprisen 2004 for «Presten». Bøkene hennes er nå utgitt i ni land.

– Det er riktig at jeg fortsatt skriver om familierelasjoner. Men denne gangen er settingen – dette med huset – annerledes, også ved at romanen inneholder mange fortellerstemmer og at mannen denne gang er så tydelig. Jo, det er noe nytt i mitt forfatterskap, og samtidig en fortsettelse av det gamle.

– Du brukte to år på «48 rue Defacqz» som er på 170 sider, men bare to uker på «Kallet» i 20006». Har den nye romanen vært vanskelig å skrive?

– Ikke nødvendigvis vanskelig, men annerledes. Noe av det fantastiske ved å skrive, er at hver bok er ny, og at hver bok krever å bli skrevet på en ny måte. Skrivingen er som å lytte etter noe som finnes, men som trenger ord for å synes.

Arne Dvergsdal

adv@dagbladet