Om det usagte

Det er sannelig ikke lett å holde seg habil. Verken her eller der.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dette handler

om interne forhold, forbindelser og usagte ting, om såkalt samrøre og habilitet. Litt om det skrevne, og litt om det uskrevne.

Men aller først: Jeg er ikke nøytral i forhold til redaktør Harald Stanghelle, som artikkelen omtaler. I siste halvdel av åttitallet var jeg Stanghelles kollega, sjef og venn da vi begge arbeidet i Arbeiderbladet. Avstanden økte mellom oss da han kom til Dagbladet som sjefredaktør i 1995, og forholdet ble anstrengt mot slutten av hans sjefsperiode her i avisa. I dag er det høflig og korrekt. Jeg står på vennskapelig fot med professor Bernt Hagtvet, hans samboer, historikeren Guri Hjeltnes, som tidligere satt i representantskapet i Dagbladet, og professor Hans Fredrik Dahl.

Så til saken:

Før helga skrev politisk redaktør i Aftenposten, tidligere sjefredaktør i Dagbladet, Harald Stanghelle, en artikkel om en pågående professoransettelse i journalistikk ved BI. Artikkelen var formet som et angrep på professor Hans Fredrik Dahl, tidligere kulturredaktør her i Dagbladet, fordi han hadde takket ja til å sitte i bedømmelseskomiteen. Komiteen under Dahls ledelse har innstilt historiker Guri Hjeltnes og Douglas Underwood som faglig likestilte kandidater til stillingen. Dette betyr at Hjeltnes går foran fordi hun er kvinne. Det andre hovedpoenget i Stanghelles artikkel er at tidligere Dagsrevy-sjef og mangeårig Moskva-korrespondent, Hans-Wilhelm Steinfeld, har grunn til å føle seg satt utenfor av en spesiell vennegjeng som her har vurdert og innstilt hverandre.

Stanghelle trekker fram at Dahl og Hjeltnes er venner og samarbeidet om boka «Den norske nasjonalsosialismen» for 22 år siden. Den tredje medforfatteren er professor Bernt Hagtvet, som er samboer og har to barn med Hjeltnes. Stanghelle oppgir som motiv for sin artikkel at habiliteten i denne ansettelsessaken må diskuteres åpent, ikke bare føre til hoderisting blant mediefolk og akademikere over samrøret rundt BI-ansettelsen.

Det er mulig

at noen hoder stoppet å riste da den sto på trykk, men det er like mulig at artikkelen fikk andre hoder til å riste, slik at hoderistingen flyttet på seg, men ellers holdt samme nivå.

Særlig fordi Stanghelle bruker professor Hagtvet til en ekstrarunde med Hans Fredrik Dahl om dennes positive omtale av Goebbels-biografien til den nå diskrediterte, britiske naziapologeten David Irving. Stanghelle skriver at Hagtvet forsvarte Dahl mot et flengende angrep fra daværende sjefredaktør i Dagsavisen, Steinar Hansson, for Dahls «lefling med nynazistisk historieframstilling».

Det ubeskrevne habilitetsproblemet i Stanghelles artikkel er at han hadde sin egen historie med Dahl i spørsmålet om forholdet til Irving og hans arbeid med nazikildene i Tyskland. Den fant sted her i avisa sommeren 1997, mens Stanghelle var sjefredaktør og John Olav Egeland var politisk redaktør. Dahl var fast spaltist i avisa der han hadde vært kulturredaktør. Han anmeldte også faghistoriske bøker, og ga positiv omtale til et av David Irvings arbeider. Dette falt både Egeland og Stanghelle tungt for brystet, og begge opplevde den etterfølgende, stormende debatten som ubehagelig og negativ for avisa. I Stanghelles sjefstid hadde avisa, og han personlig, svært gode forbindelser til Gunnar «Kjakan» Sønsteby og andre av dem som nidkjært vokter krigshistorien og lenge har vært kritisk til Dahls NS-forskning. Redaktørene tok avstand fra Dahl. To år seinere ble hans kontrakt som spaltist kraftig redusert.

Flere av Hans Fredrik Dahls venner og kolleger utformet og underskrev da et protestbrev til redaktørene, og stemningen rundt denne saken var ganske intens i en periode. Dahl er fortsatt spaltist i Dagbladet og skriver i søndagsavisa hver fjortende dag.

Stanghelles

artikkel i Aftenposten om Dahls verv i bedømmelseskomiteen angriper skjulte forbindelser og vennekorrupsjon til fordel for Guri Hjeltnes, ifølge Stanghelle på Hans-Wilhelm Steinfelds bekostning, med en ekstra stempling av Dahl som upålitelig i forhold til nynazistisk historieframstilling. Da burde vel Aftenpostens lesere fått vite at det ikke var Steinar Hansson i Dagsavisen som var i den tøffeste konfrontasjonen med Dahl om dette, men Stanghelle og Egeland, som da var Dahls redaktører. Og burde det ikke ha vært på sin plass med en liten redegjørelse av Stanghelles kontakt med Steinfeld, om en slik skulle finnes?