Om FN går av sporet

Bondevik-regjeringen venter på hva FNs sikkerhetsråd gjør i forholdet til Irak. Men hva hvis makta og pengene avgjør i FN?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DA OSLOS BISKOP Gunnar Stålsett i et debattprogram på TV2 forleden etterlyste norsk respekt for folkerett, moral og etikk i Irak-spørsmålet, svarte utenriksminister Jan Petersen at et vedtak i Sikkerhetsrådet ville ivareta disse interessene. For den norske regjeringen står det såkalte «FN-sporet» over alt annet. Argumentet er gjentatt så ofte av Petersen at det begynner å bli alvorlige hakk i plata.

Kanskje hadde det vært lurt å se på hvordan og hvorfor FNs sikkerhetsråd eventuelt vil komme fram til en flertallsbeslutning som kan åpne for å gi grønt lys for en USA-ledet krig mot Irak.

USA har i de siste ukene lagt betydelig press på medlemslandene i Sikkerhetsrådet for å få til en resolusjon som tilfredsstiller George W. Bush. Det er amerikanerne som har kjørt løpet om Irak og ikke FN som sådan. President Bush fikk det ikke helt som han ønsket da Sikkerhetsrådet vedtok FN-resolusjon 1441 8. november i fjor, men vedtaket var likevel en seier for USA. Nå skal Sikkerhetsrådet på nytt ta stilling til Irak-spørsmålet, både om hvor alvorlige Saddam Husseins brudd på 1441 er, og om det skal bli krig. Ikke minst er spørsmålet hvor mye mer tid man skal gi den irakiske diktatoren til å legge fram alle opplysninger om landets masseødeleggelsesvåpen.

I UTGANGSPUNKTET har våpeninspektørene selv bedt om mer tid, helst mange måneder. Det passer amerikanerne dårlig, for de kan ikke drive ørkenkrig i Irak midt på sommeren. Våpeninspektørene blir neppe hørt i denne saken, noe som er betenkelig nok i seg selv. Verre er det at det amerikanske presset på Sikkerhetsrådets medlemsland vil fortsette. Det skal mye til for å legge seg ut med verdens eneste supermakt. Til sjuende og sist holder det jo også at ni av de femten medlemslandene i Sikkerhetsrådet stemmer for en Irak-resolusjon som gir grønt lys for krig.

Mange av krigsmotstanderne i Europa setter sin lit til at Frankrike og Russland skal nedlegge veto i Sikkerhetsrådet, men det skal man ikke være for sikker på. De to landene har enorme interesser i Irak, først og fremst på oljesektoren. President Vladimir Putin vil så langt som mulig satse på en fredelig løsning fordi irakerne skylder ham rundt 50 milliarder kroner. Men dersom det går mot krig, vil verken Russland eller Frankrike la Storbritannia og USA føre denne krigen alene, Irak sitter på verdens nest største oljereserver. Her er det ikke bare snakk om å sikre seg tilgang på olje, men også å være med på den enorme utbyggingen av oljesektoren i et «frigjort» Irak. Når krigsbyttet skal deles, kommer gribbene, alle som en.

KINA HØRER VI lite til i Irak-konflikten, og det er kanskje ikke så rart. Da jeg i fjor høst satt på flyet fra Pakistan til Oslo etter en reportasjetur til Afghanistan, leste jeg i ei pakistansk avis at USA hadde satt en organisasjon kalt Øst-Turkestans islamske bevegelse (ETIM) på sin liste over terrororganisasjoner. ETIM opererer i den kinesiske Xinjiang-provinsen, og medlemmene tilhører uigurene, den muslimske majoritetsbefolkningen i området. Uigurene ønsker å få sin del av de store oljerikdommene i Xinjiang, og amerikanerne var i mange år ikke villige til å se på ETIM som en terrororganisasjon. I fjor høst fikk altså kineserne viljen sin, og siden den tid har vi ikke hørt så mange protester fra vetomakten Kina i FN om en Irak-krig. Tilfeldighetenes spill?

TYSKLAND HAR GÅTT imot USAs krigsplaner i Irak og har nå i februar formannskapet i FNs sikkerhetsråd. Det er i hvert fall en liten motvekt til USAs dominans. Det er Sikkerhetsrådet som tar de store avgjørelsene i FN, og for de mer enn 190 medlemslandene har verdensorganisasjonen derfor aldri fungert som en demokratisk institusjon. Men medlemslandene kan i hvert fall prøve å påvirke i viktige saker. Norge var inntil 1. januar i år medlem av Sikkerhetsrådet og ledet også sanksjonskomiteen for Irak. Likevel sitter norske myndigheter nå på gjerdet og venter. Det bør også de hundretusenvis av norske krigsmotstandere, inkludert biskop Stålsett og resten av Den norske kirke gjøre, skal vi tro herrene Bondevik og Petersen. Forstå det, den som kan.