Om gjenopptakelse og Torgersen-saken

At Torgersen-saken er gammel, helt fra 16. juni 1958, da Eidsivating lagmannsrett avsa livstidsdommen, forhindrer ikke at den inneholder aktuelle problemstillinger. En av dem er denne: Hvilket ansvar har påtalemyndigheten selv for at en straffesak blir gjenopptatt?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Straffeprosesslovens vilkår for gjenopptakelse er på mange punkter lik reglene i 1958. To endringer kan påpekes: For det første står det nå i '391 nr. 1 at straffbare forhold begått av politi og påtalemyndighet i saken er grunn til gjenopptakelse. Tidligere omfattet bestemmelsen bare dommere. For det andre fikk straffeprosessloven av 1981 en ny bestemmelse, '392 annet ledd. Etter denne har domstolene adgang til å gjenoppta en sak hvis bevisførselen totalt sett virker tvilsom.

Det er naturlig nok ikke mange ganger det lykkes en domfelt å påvise straffbare forhold fra statens representanter i saken hans. Det er derfor av stor betydning å se hvorledes påtalemyndigheten reagerer når slike forhold kan bevises. Det vi har som bakgrunn er følgende: En vesentlig endret kriminalitetssituasjon fører til press på lovgiver i retning av å gi politiet større fullmakter i etterforskningen: Adgang til telefonavlytting, kontroll av andre telekommunikasjoner, rett til å kreve inndragning av tiltaltes formue dersom ikke han kan bevise hvor den kommer fra, rett til bruk av overskuddsinformasjon (resultat av f.eks. telefonavlytting i en sak skal kunne brukes i andre saker), adgang til hemmelig ransaking av bolig o.l. samt adgang til romavlytting. Politiet vil bli «befridd for lenkene». Når kravene finner gehør hos lovgiver, er det ikke minst fordi de kontinuerlig ledsages av forsikringer: Bare gi oss redskapene, så garanterer vi at de ikke blir misbrukt. Publikum og politikere skal ha stor tillit til tilsvarende høy grad av ærlighet og integritet hos politi og påtalemyndighet.

De fleste som kjenner rettsvesenet, vet at enhver «ordning» før eller senere blir misbrukt. De fleste skjønner også at makt kan misbrukes med et godt formål, og at overtrampene blir fremstilt slik i ettertid. Mulighet for misbruk av makt er i seg selv ikke til hinder for at politiet får større rettigheter i etterforskningen. Men den absolutte prøve på om forsikringene er til å stole på, er om påtalemyndigheten selv tar konsekvensene av lovbrudd fra politiets side, der resultatet har skadet bevisføringen i en straffesak. Blant disse situasjoner må særlig én fremheves, fordi den er klassisk i justismordsaker. Politiet og aktor har underslått bevis (vitneforklaringer, henvendelser fra publikum, dokumentbevis), overfor både tiltalte og domstolen. Dette gjelder selvsagt bevis som er egnet til å fortelle noe om tvil i forhold til den tiltaltes skyld, kort sagt: Bevis som kan fortelle om tiltaltes uskyld og/eller en annen historie enn den tiltalen bygger på. Dette er tilfelle i Torgersen-saken, og det er her påtalemyndighetens oppførsel svikter totalt.

I april 1999 ble det oppdaget atskillig flere saksdokumenter ved Oslo politikammer i hans sak enn de som tidligere har vært kjent, bl.a. vitneavhør foretatt av politiet helt fra drapet av Rigmor (16) ble oppdaget den 7. desember 1957 og frem til under rettssaken i 1958. Flere dokumenter gjelder vitner som forteller noe relevant for saken, personer som mener de vet noe om en mulig annen drapsmann i Skippergata 6b, eller som kan bekrefte den historie Torgersen selv fortalte politiet ( se eksempelvis Aftenposten 12. januar og 20. juli 1999 ). Ingen av disse dokumentene kom frem til Torgersen, hans forsvarer eller noen av de domstoler som behandlet saken hans i 1957- 58. Situasjonen er altså helt klassisk for det som må være gjenopptakelsesgrunn etter straffeprosessloven ' 391 nr. 1. Det har vært straffbart å underslå bevis siden straffeloven ble vedtatt i 1902, og forbrytelsen er selvsagt alvorligere jo alvorligere selve tiltalen er. Underslag av bevis i en straffesak der tiltalte risikerer livstidsstraff har selv en strafferamme som er livstidsstraff etter straffelovens ''168- 169.

Dette gjorde jeg riksadvokat Tor-Aksel Busch og statsadvokat Lars Frønsdal oppmerksom på i mai 1999, en måneds tid etter at de siste av de underslåtte dokumenter var oppdaget. Jeg sa at nå fikk påtalemyndigheten bestemme seg. Hvis de godtok denne fremgangsmåten i Torgersens sak, fikk de si fra om det. Hvis de ikke godtok fremgangsmåten, måtte de si til lagmannsretten at dokumentunderslaget var gjenopptakelsesgrunn , og det helt uavhengig av mange andre gjenopptakelsesgrunner som foreligger. Grunnen til at Riksadvokaten må ha en mening om dette, er ikke bare den tillit han og embetet uavlatelig påberoper seg på etatens og politiets vegne. Det er en grunn til, nemlig at straffeprosesslovens '60 legger kompetansen til å kreve gjenopptakelse fra påtalemyndighetens side til Riksadvokaten. Det kan etter forhistorien til den spesielle bestemmelse om at straffbare forhold fra «statens aktører» i en straffesak er grunn for gjenopptakelse ('391 nr. 1) også være slik at gjenopptakelse etter denne bestemmelse står i en særstilling. Vi bør rett og slett ikke godta at noen er straffedømt på grunnlag av straffbare forhold fra politiet, altså ikke gi oss inn på noen bedømmelse av hvor viktige de bevis som er underslått, er.

Skyldspørsmålet skal da avgjøres i en ny domstolsbehandling med direkte bevisførsel, etter at saken er besluttet gjenopptatt.

Hvordan har påtalemyndigheten reagert? Riksadvokat Tor-Aksel Busch har svart meg at han ikke vil blande seg bort i saken! Han begrunner dette med at embetet da kan bli «inhabilt» om noen skulle klage over statsadvokat Frønsdals handlemåte i saken. Dessuten måtte embetet i så fall sette seg inn i saken, heter det, i en situasjon hvor i alle fall Busch og embetet vet om den underslåtte forklaring fra Helga Paulsen, og med letthet også kunne få vite resten. Det er altså likegyldig for Riksadvokaten om politi og påtalemyndighet i 1958 fikk Torgersen dømt ved underslag av vitneforklaringer!

Statsadvokat Lars Frønsdal har den 15. juli 1999 svart lagmannsretten i samsvar med et gammelt engelsk ordtak: Bare gi dem rep nok, så henger de seg selv. Han gir seg inn i langdryge forklaringer og bortforklaringer av det som har skjedd, alt i den hensikt å overbevise lagmannsretten om at Torgersen må være skyldig uansett hvilke dokumenter og forklaringer som ble holdt unna forsvareren og domstolene i 1958. Det betyr at statsadvokaten på mitt spørsmål: Var det i orden at dokumentene ble underslått? prøver å svare både ja og nei. Om denne Orwellske dobbelthet er klarert med Riksadvokaten, vet jeg ikke. Saken gjelder altså ikke skyld-spørsmålet. Saken gjelder om det foreligger gjenopptakelsesgrunn etter loven . Behandlingen av dette spørsmål for et kjerneområde av lovens regler om gjenopptakelse har altså vært mer enn avslørende for hvordan påtalemyndigheten, med riksadvokatembetet i spissen, behandler straffbare forhold fra politi og påtalemyndighet som grunnlag for domfellelse i en straffesak med lovens strengeste straff for den tiltalte.

Pinlig avslørende, etter min mening. Neste gang Busch og Frønsdal prøver å si «stol på oss», bør vi huske Torgersen-saken. Og den som tror at det var særlig bedre da Per Liland begjærte gjenopptakelse i 1971 og 1993, kan lett henvises til dokumentasjon om at ukulturen ikke var noe bedre den gang. Både Frønsdal og Busch skjønner at om sannheten hadde kommet frem under rettssaken i 1958, så ville Torgersen ikke blitt dømt.

Da er vi over i noe annet, nemlig personlig inkompetanse, og den er ikke begrunnet verken i manglende kunnskaper eller innsikt. Dette betyr at Busch og Frønsdal prøver å snakke seg bort fra beviser som ville ledet til tiltale for skyldige i politi eller påtalemyndighet om de hadde vært i live i dag. Dette betyr logisk sett at det vil være i orden for begge at det samme skjer på nytt igjen ! Da er dessverre bare én konklusjon mulig, som jeg offentlig sa fra om i mai 1999. De bør begge finne seg noe annet i gjøre. Den tillit påtalemyndigheten påberoper seg, må begrunnes i praksis. Så enkelt er det.

Av den indisiekjede som fikk Torgersen dømt i 1958, er det omtrent ingenting igjen. En rapport fra oppnevnte odontologer fra Skottland og Wales fra august 1999 reduserer også verdien av det såkalte tannbeviset vesentlig i forhold til den 100% sikre konklusjon som ble fortalt lagmannsretten i 1958. Påtalemyndigheten skal da reagere med å godta gjenopptakelse av saken. Konturene av en helt annen drapshistorie i Skippergata 6b enn den «alle» har trodd på i snart 42 år er tydelig nok for dem som ser etter.